Har du noen gang hørt på bandet Brightblack Morning Light? Det er lyden av en stout. Denne bekmørke, mangefasetterte drikken som ofte er siste level for den drevne øldranker. Hvis ikke du en gang ender opp med å like lambic (stol på meg, det kommer ikke til å skje). Og stouten trenger tid. En pils, hveteøl, ja til og med en ganske grov IPA, kan strengt tatt bøttes ganske kjapt nedpå en tørst fredagskveld. Stouten, derimot. Den er som Brightblack Morning Light. Sumprock. Kvikksandsump. Så seig at du føler du har hørt ett eneste langt vers etter at hele skiva har spilt gjennom. Men her må det brukes tid. Masse tid.

Stouten krever en slik tilvending. Første utfordring for meg ligger allerede i serveringstemperaturen. For å få frem all aroma, smak og karakter, skal stouten normalt nytes rundt 14 grader. Uvant. Men du verden så mye moro man kan ha det da. Bare ta tiden til hjelp. Du fyrer selvsagt i peisen, du tar på deg en fløyelsjakke, fyrer opp en snadde og setter deg i en diger Chesterfieldstol og pusser jaktbørsa etter søndagens fasanjakt. Så setter du på Brightblack Morning Light. Laget av hippier jeg ikke har noe til felles med, i en sjanger jeg aldri har hatt noe til overs for, har akkurat dette bandet klart å appellere til livsnyteren i meg. Dette er musikken som stanser tiden. Og av og til vil man skape små øyeblikk som bare varer og varer. Som gressenkemann en lørdag ettermiddag der hele kvelden ligger åpen foran deg, og du har to timer til ren gastronomisk velvære.

Når den delikate sjokoladedesserten står foran deg, og alt av tilbehør (for eksmepel kaffe, nøtter, røyk og lakris) er samlet i den lille, tjukke glasstulipanen ved siden av, så er du ikke bare noen sekunder unna ren nytelse. Du er også en voksen og fullt utviklet connossieur i ølverdenen. Men slikt tar selvsagt tid. Underveis hører du på sumprock.