Det er det indre som teller, hører man jevnlig. Som oftest kommer dette fra mennesker som har et ganske døllt indre. Uansett er det helt feil. Ingen har blitt sammen med en jente de ikke likte utseendet på. Der starter ofte forelskelsen, så får heller det indre sørge for at kjærligheten opprettholder interessen. Utseende, etikett, cover. Skjønnhet har mange navn.
På dette punktet er det en selvskreven norsk aktør som må trekkes frem; Kinn Bryggeri. Hvilke fantastiske etiketter som pryder de enorme flaskene fra Florø. Den perfekte blandingen av DIY, skrudd humor og gjennomtenkt design gjør disse flaskene til den norske øl-scenens eget lille indieband. Muligens sterkt inspirert av Pavement. På siden av det etablerte, men med en uomtvistelig kvalitet som kan konkurrere med de største. Med fysiske covre som gjør forventningene til innholdet skyhøye. Både ølen og musikken innfrir lett. Bare en smak av Kinns magiske IPA Vestkyst får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Men gleden starter allerede i polhyllen, når den grønne, humlefargede inderen smiler mot deg. Så karakteristisk at bare synet av flasken får deg til å smake bitter grapefrukt lang tid i forveien. Og går du for en av de andre kvalitetsutgivelsene til Kinn, så er det varianter av det etterhvert velkjente sogneprestfjet som møter deg. Det er nesten så man skulle ønske det gikk an å kjøpe Kinn-øl i vinylformat. Magnumflasker? Store som propantanker, som kan brukes som et hvilket som helst annet møbel i stuen. Den smakfulle manns nips.
Jeg er ikke overraskende en stor tilhenger av både musikk og øl som en pakke der både innhold, utseende, mennesker og bakgrunnshistorie har betydning for min opplevelse av dem. Og førsteinntrykket, både det du selv får av produktet (og det andre får av deg med produktet i hånden) gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Overfladisk i ordets mest positive betydning.
