• furoreiharare
• plater
• intervjuer
• konserter
• film
• annet
• podcast
• kontakt
• søk

22.november 2006:

KATHRYN WILLIAMS og THE BE GOOD TANYAS
- Royal Albert Hall, London 16.11.2006:

Som Furores nye utenlandskorrespondent vil jeg, Lady Z, strekke meg til det ytterste for å rapportere fra kulturlivet her i London. Fra ukjente punkband til opphypete trend-rockere, jeg skal være der. Når tiden og lommeboken tillater det, selvsagt.

I sterk kontrast til de mørke kjellerne og seige rockebulene som furoreredaksjonen vanligvis frekventerer, satt Lady Z denne kvelden med bakenden godt plantet i rød fløyel i Den Kongelige Lekeplass, Royal Albert Hall. Man er jo tross alt adelig, må vite.. Det første som slo meg var at jeg var uten tvil en av de yngste i salen, her var gjennomsnittsalderen godt over 50. Noe sier meg at Royal Albert Hall sliter med å nå ut til ’kidsa’.. Her var det ikke en eneste svartfarget indielugg i sikte, og godt var det.

Først ut var Kathryn Williams, som jeg ikke hadde noe særlig forhold til fra før. Men jeg husket at hun fikk mye presse og kritikerros for Little Black Numbers fra 2000, så jeg tenkte det var vel verdt å skippe middagen for å dra dit litt tidlig. Det viste seg å være en noe tvilsom beslutning. Det første hun sa var at hun vanligvis hadde med seg bandet sitt, så det var litt ensomt der oppe på den store scenen. Og der har du hovedproblemet. For å nå ut til en mektig konserthall som dette må man ha en viss scenepersonlighet, og Williams blir for tam og kjedelig. Hun kom med noen hviskende småvittigheter i mellom sangene, men framsto ellers som litt keitete og usikker. Stemmen hennes er bra nok, og når hun tar i så er det til tider kjempefint. Men gitarspillingen blir for puslete, og jeg tok meg selv flere ganger i å irritere meg over banale tekstlinjer som ”There is a room in my head and you want the key” og ”Me and you, the only thing that can fix us now is glue” Jeg mener, kom igjen... Men det virket som om resten av publikum likte henne, så kanskje – til tross for høy alder på alle rundt - det bare er meg som begynner å bli gammel og bitter..

En drøy time senere var det tid for The Be Good Tanyas, og det var i en helt annen klasse fra første akkord. Det virket som om både lydmann og lysmann plutselig hadde våknet, for lyden var klokkeklar og lyset var varmt og intrikat og passet perfekt til musikken og den flotte hallen.

Sam, Frazie og Trish er søte jenter i søte kjoler fra søte Vancouver, Canada. Med seg hadde de en bassist og en trommis, som begge lå behagelig i bakgrunnen og komplimenterte jentenes gitarer, banjoer og mandoliner. Sanglæreren min på barneskolen pleide å si til oss at vi måtte synge som om vi hadde et ’egg i munnen.’ Vel, hvis du tenker deg at dette egget er plassert litt opp i ganen, slik at man må synge rundt det.. da har du stemmen til Frazie Ford, lead singer. Noen ganger synger hun nydelig og minner om storheter som Joni og Emmylou, men andre ganger er hun ute i et landskap som også tilhører Anastacia, Shakira - og nå er jeg skikkelig streng her- Vonda Shepard. Og det er jo aldri en bra ting. Men heldigvis holder hun seg oftest innenfor grensen til det behagelige.

De spilte hovedsakelig låter fra det nyeste albumet Hello Love, ispedd noen favoritter fra tidligere album Blue Horse (2001) og Chinatown (2003). For meg er Hello Love helt klart det sterkeste albumet, med en fin blanding av coverlåter, traditionals og egenskrevne sanger. Heldigvis styrte de unna den veldig unødvendige coveren av When Doves Cry denne kvelden..

De åpnet med en strålende versjon av Neil Youngs For The Turnstiles, der Trish Klein spilte like bra, om ikke bedre, munnspill som gamlekaren selv. Andre høydepunkter var Human Thing , Scattered Leaves og Ootiscenia, der de fikk med seg den kanadiske poeten og musikeren C.I. Avery på piano. Som Trish sa: ”If Tom Waits can invite him to beatbox with him on stage, then we can ask him to play a little piano”

Jeg foretrekker uten tvil stemmen til Sam Parton, og låter der hun synger, som Reuben (Chinatown) og A Thousand Tiny Pieces (Hello Love) var de som gav meg mest gåsehud og som ennå sitter i hodet mitt.

Aldeles stålende harmonier, en musikalsk virtuositet og jentenes sjarmerende personligheter gjorde dette til en uforglemmelig kveld for Lady Z. Det eneste som trakk ned var at jeg var uten min Lord denne kvelden, og savnet ei hånd å holde i når stemningen i konserthallen var dirrende vakker .. Men det må jeg skylde på andre omstendigheter. Eneste jeg vet er at jeg har fått tre nye venner som hjelper meg gjennom vintermørket, og da kan jeg ikke klage.

Lady Z