RAYMOND OCH MARIA - Mono 28.10.2006:
Etter gårsdagens ”nedtur” i form av The
Pipettes på Garage, var ms. Doris Dalton overmåtelig spent
på hva de yndige svenskene i Raymond og Maria kunne by på.
Hun håpet på det beste, men var forberedt på nok en
skuffelse, bare sånn for sikkerhets skyld. Men i dèt
Furore’s utsendte entret Mono, var det komplett
umulig å forestille seg hvordan en så sjarmerende gjeng
skal kunne skuffe noen. Bortsett fra kanskje å knuse noen
sårbare gutte- og pikehjerter… Det var bare å nyte
årets hyggeligste konsertopplevelse med et salig smil om
munnen.
Nå er det slik at når ms.Doris Dalton først faller for et
band eller en artist, så faller hun hardt. Og for et par
uker tilbake satte Slim Jim Dean på Raymond &
Maria’s første album og sa: ”dette tror jeg du
kommer til å like, Doris”. Hvorpå Doris svarte:
”Nei vær så snill Slim Jim, jeg orker ikke flere emo
band eller tysk elektronika! Ikke i dag. Jeg har
hodepine”.
Men ms.Dalton måtte gi tapt fra første håndklapp.
Selvfølgelig var det ikke tysk emo.
Hun burde ha visst bedre… Det var nemlig deilig
svensk visesang-indie-pop med høy tamburinfaktor som
strømmet ut i Furore’s lokaler. Selveste Dorian Gay
stilte seg selvfølgelig skeptisk til noen som kunne høres
så glade ut. For de høres glade ut. Og det er jo ikke til å
legge skjul på at selveste Doris er enormt svak for gode,
gamle handclaps, tamburin, catchy låter med fiffige tekster
og nydelig vokal (les: minst tostemt!) og er i så måte lett
og lure. Men det må så klart ha sjarm i tillegg! Og når man
praktisk talt kan høre smilehull og glimt i øyet, ligger
man godt an i ms. Dalton’s ører.
Og etter en aldri så liten förfest med blant andre selveste
Slim Jim og hans sidekick Lille- Slim i Furores lokaler,
bar det til trivelige Mono. Der ble Slim Jim Dean og
ms.Doris Dalton møtt av en klubb som var fylt til
bristepunktet. De utvekslet et megetsigende blikk, tok sats
og albuet seg frem til scenen hvor både Raymond og Maria
var godt i gang med å spille.
Det var alt som skulle til; i løpet av et nano-sekund ble
begge Furore’s utsendte forelsket i de vakre, svenske
jentene med de mest yndige og nydelige røster man kan tenke
seg. For de har klokkeklare, streke og deilige stemmer,
både Maria og Camilla; stemmer som rører noe langt der inne
i en forblåst og iskald, norsk vinterkropp. Og det tilhører
jo som kjent sjeldenhetene å overvære en konsert hvor man
må konkludere med at vokalen faktisk er enda
bedre
live enn på plate, men det er altså tilfellet her. De er
perfekt på plate, men hinsides perfekt i levende live.
(Sist ms. Dalton hadde en lignende opplevelse var på Jenny
Lewis & The Watson Twins, uten sammenligning for
øvrig.)
De håndklappet og ”la-la-la-et” seg gjennom hit
etter hit, mens de gjorde flittig bruk av tamburinene sine.
”Ingen Vill Veta Var Du Kjöpt Din Tröja” sørget
selvsagt for sjarmerende allsang på Mono, tett etterfulgt
av ”Nej” hvor Maria synger; ”Den som tror
at hemma det er der man bor, har aldri vært hos mej”
og man kan jo bare forestille seg hvor hjemmekoselig det må
være hjemme hos en tjei som er så tvers i gjennom söt på
alle måter! Så stod vi der og drømte da, om hvordan det
måtte være å få være hjemme hos Maria, mens vi klappet med.
Litt senere fulgte de opp med neste single ut fra det nye
albumet ”Hur Mycke Jag Än Tar Finns Alltid Lite
Kvar” (anmeldt et annet sted her på Furore) og ms
Doris Dalton’s personlige favorittsang;
”Kärlek1”! Slim Jim prøvde etter alle kunstens
regler å få øyekontakt med nydelige Maria mens hun sang om
kjærlighet på svensk; noe Slim Jim vet alt om…, men
akk nei. Det hjalp ikke en gang at han sang; ”För
snart så går jag frem och tar din hand, uten att
fråga!” for full hals. Ingen respons… Kanskje
fordi han stod midt i klyngen av Raymond & Maria-
forelskede nordmenn? Kanskje. Slim felte en tåre, men ble
straks glad igjen da de stemte i med den herlig politisk
korrekte (for en gangs skyld ikke brukt som et skjellsord)
”Någonting på NK”, om drapet på Anna Lind.
Ms. Doris Dalton ønsket helt plutselig at hun hadde vært
ung på 70-tallet. Da alle var politisk engasjert, da
barne-tv var politisk korrekt og da alle gikk i brune
kordfløyels bukser. Da det var visesang- festivaler på
hvert gatehjørne og alle var lange på håret… eller
var det ikke slik det var? Jo, ganske sikkert. Alt var jo
så mye bedre før.
Eller er det kanskje akkurat nå, akkurat her på Raymond
& Maria- konsert at ingenting kan bli bedre?
”For, dom elskar dej precis som du er
nu…”. Nettopp. Snakk om å bli forelsket i et
band! Dette er uten tvil på topp tre over årets
konsertopplevelser!
Det hele endte selvfølgelig med at ms. Dalton og Slim Jim
Dean måtte forlate Mono aldeles ensamma. De turte ikke
engang å invitere de vakre svenske med på Furore-fest.
”De må være en egen rase” tenkte de, mens de
gikk med et salig smil om munnen. ”Det kan vel
egentlig ikke bli bedre enn dette, Doris?”, sa Jim.
”Nei, det kan nok ikke det”, svarte Doris.
Vi ruller ikke terninger her i Furore. Terninger er for
pyser. Men om
vi hadde
gjort det; rullet terninger altså, så hadde det blitt en
sjuer. På terningen.
Tekst & foto:
Ms.Doris Dalton
msdorisdalton@furore.com