6.november
2006:
YO LA TENGO - John Dee 02.11.2006:
Slim Jim Dean er mektig imponert over konserthøsten så
langt, og han skjønner at booking-Oslo fikk med seg
frustrasjonen her på furore-sidene tidligere i år. Hittil i
høst har han stort sett fått med seg bra konserter, men når
hans store helter Yo La Tengo inntok John Dee torsdag 2.
november, skjønte han at julaften ikke blir høydepunktet i
år.
Det var
tydeligvis bare jeg som hadde husket å kjøpe
konsertbilletter i tide denne ekstremt kalde høstdagen, jeg
tipper nesten mot å si vinterdagen, men november er nå
engang en høst-måned da. Verken Dorian, Kate eller Johnny
hadde vært ute tidsnok, så jeg ble sittende trygt og godt,
mutters alene på kontoret mitt og drikke av Dorian sin øl.
Man kan alltid stole på sin beste venn..Dorian altså, ikke
ølen.
Dukket inn på John Dee akkurat da det svenske
oppvarmingsbandet Elope hadde avsluttet sitt sett, og jeg
en ekstrem tilfredsstillelse ved at jeg ikke fikk sett dem.
Svensk boogie-rock sto det i presseskrivet. Nei takk. Nå
viste det seg at ’Elope’ ikke var svensk
boogie-rock da, men allikevel. Svensk boogie-rock, nei
takk.
Jeg traff på Harmonica-Monica og Johan fra Hiawata!, men
ellers var det ingen kjentfolk å se på John Dee den
kvelden. ’Hva skjer?’ tenkte jeg. Yo La Tengo
spiller, dere vet det blir utsolgt. Fingra ut av arslet
folkens. Bra noen tar ansvar i Furore, vi prøver tross alt
å framstå som profesjonelle.
Og som alle vet, Yo La Tengo skuffer ikke, de har vært med
alt for lenge til å gjøre slike blundere. ’I Am Not
Afraid of You,and I Will Beat Your Ass’ er deres
ellevte album, og det var også materiale fra dette albumet
de konsentrerte som om denne kvelden. Og du skjønte det
allerede i andre låta, da de etter seks-sju minutter ut i
’Pass the Hatchet, I Think I’m Goodkind’,
satte igang med en laaaang støy/feedback-solo, at dette kom
til å bli en særs minneverdig aften. Ira, Georgia og James
kunne lett vært en av foreldrene mine, men de klarer
allikevel å fortsatt holde oppmerksomheten til en ung og
viril Slim Jim.
Dette var faktisk første gang jeg har hatt sjansen til å se
de live, så det gjorde jo også til at jeg var ekstra spent.
Og de skuffet ikke, ikke i det hele tatt. Det var faktisk
så bra at jeg glemte å kjøpe øl. Jeg sto rett opp og ned i
to timer uten å kjøpe øl (Jeg vet Kate, men det var faktisk
så bra!) Det eneste som tok oppmerksomheten min der et lite
øyeblikk, var at jeg nok en gang kom i nærkontakt med gutta
i Flying Fellinis. Og nok en gang sto de med skinnjakke, og
skjerf(!) inne i et lokale stappfullt av mennesker, og
minst firetusen celsius. Image er ikke alt folkens, normal
folkevett er heller ikke å forakte.
Yo La Tengo jammet seg gjennom det meste av sisteskiva,
spilte et par ønskelåter, blant annet den fantastiske
’Stockholm Syndrome’ og de spilte coverlåter av
Beach Boys, Ramones og Sun Ra. De ga oss øresus,
kjærlighetsorg, lykkerus og et par blåveiser. Akkurat slik
det skal være når man hører et av verdens beste band.
Firehundre mennesker var storfornøyde etter at de hadde
spilt seg gjennom et sett på to timer og to ekstranummer.
Men bare en fra furore-redaksjonen var fornøyd, for de
andre satt hjemme og så på tabloid.
Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreiharare.com