Som nyfrelst Pipettes-fan var det en selvfølge for ms.Doris Dalton å ta turen til Garage denne kvelden. Og etter et jentevorspiel av typen ”classy” trippet hun glad og forventningsfull sammen med de andre små, søte blondinene mot den kalde rocke-kjelleren med den fine tapeten. Vi hadde selvfølgelig brødskalker i håret, hornbriller og tidsriktig (?) 60-talls outfits. Riktignok uten polkadots for anledningen. Man vil jo ikke ta oppmerksomheten fra bandet...
Etter strabasiøs ferd mot Garage på både sykkel og tog, var vi endelig på plass, fashionably late of course... Ms. Dalton måtte bruke både list (les: albuer) og sjarm for å sikre seg en plass ved scenekanten, hvor hun fant et medlem av The Pipettes sittende med ytterjakken på, mens hun nøt ”oppvarmingsbandet”- en sjarmerende bluse/ country kar kun iført snekkerbukse, tatoveringer og skjegg. Publikummet var engasjert. Pipettes kastet klærne. Så var alt klart for britisk powerpop med Becki, Gwenno& Rose.
De entret scenen i någet spesielle, men såvisst polkadotty
ouftits i sort og rosa. Frisyrene var upåklagelige og det
startet så bra med låten ”Sex”. Standarden var
satt og Doris ventet i spenning. Hitene kom på rekke og
rad; den übercatchy ”Your Kisses Are Wasted on
Me” kom allerde som fjerde låt ut, mens en av
Ms.Dalton’s personlige favoritter ”It Hurts To
See You Dance So Well” fulgte et par låter senere.
Alt lå an til å bli en fantastisk kveld! For hva mer kan
man ønske seg? Det var allsang og håndklapp på Garage.
Flott, tenkte Doris. Akkurat slik jeg hadde håpet på, selv
om de ser litt teite ut i disse prikkete kostymene sine...
For nå er det jo slik at Pipettes strengt tatt bare har
”hits”. Alle låtene har catchy refrenger,
”strykere”, flotte koringer og handclaps: alt
man kan ønske seg. Men til tross for at låtene satt som de
skulle: klin likt slik de høres ut på plate (noe som pleier
å tilfredsstille den gjengse konsert-tilskuer...) samt godt
innøvde dancemoves, fikk de det ikke helt til. Publikum var
aldri nevneverdig interessert i å danse, bortsett fra
undertegnede og hennes jente-gjeng såklart! Nordmenn er og
blir nordmenn, dessverre, og klokka hadde ikke passert
midnatt... Likevel: våre kjære medsøstre i The Pipettes ble
aldri overbevisende engasjert der de danset seg gjennom det
plettfrie settet, med ett planlagt ekstranummer. Og det var
kanskje nettopp derfor? De var så vakre og plettfrie der de
stod og sang de perfekt komponerte og glatte pop-låtene
sine...
Superhiten fra i fjor sommer ”Pull Shapes” kom
som nest siste låt og endelig fikk de stemningen opp der
den burde ha vært hele kvelden! Endelig var publikum
dedikert og hengivent! Men så var da også det hele over
etter at jentene hadde sunget ”We are The Pipettes
(...) The prettiest girls you’ve ever met!”.
Ja, det kan nok hende. Men kjære Pipettes: det krever mer.
Hvor var glimtet i øyet? Hvor var kjærligheten til
musikken? Kanskje var det på grunn av det tunge måltidet de
hadde fortært på ”The Justice” (Justisen).
Kanskje var det mangelen på dancemoves blant publikum. Det
finnes alltids en forklaring. Men på grunnlag av gårsdagens
opplevelse må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet.
Og enda tristere ble det når alle i jentegjengen sa
”Jeg er glad du sa det, for det var akkurat det jeg
tenkte også! Det var ikke dårlig liksom, men litt kjedelig
kanskje?”. Og Ms. Doris Dalton må si seg helt enig.
Det var litt kjedelig, men likevel en fin kveld og vel
verdt turen til Garage. Jeg bare ønsket meg mer.
Og for å ikke la skuffelsen legge en demper på den ellers
så vellykkede kvelden bar det til baren- ”fancy
drinker til alle!” ropte resten av Furore-
redaksjonen, som plutselig dukket opp ingesteds fra.
Stemningen var reddet og vi danset oss ut i de små
nattetimer.
Ms. Doris Dalton
