Hidden Cameras - John Dee 14.10.2006
Furore troppet mannssterke (?) opp på John Dee en mørk høstkveld i Oslo, nærmere bestemt 14. oktober. Kate Moshpitt løp sedvanlig og elegant mot baren for å spandere første runde fra furore-kassa, mens jeg; Ms.Doris Dalton, Slim Jim Dean og Johnny Two-Shoes peilet ut vår plass på konsertlokalets rangstige: Doris ved scenekanten, parat med et altfor dyrt kamera. Og Jim & Johnny bakerst i et mørkt hjørne hvor de usett kunne observere et stappfullt John Dee, mens de prøvde å gjette hvem som var homo eller ikke. De hadde dessuten ”sten-saks-papir” om hvem som først kunne klare å kline med en lesbisk tjei. Plutselig dukket Kate opp med øl til alle, la en uskyldig jente i bakken… og vant veddemålet. Hvem sa egentlig at det viktigste er å delta?
Vel på plass foran scenen med en øl i hånda og en på hodet - ”African style”, var det dags for musikk. Etter en uke til ende med to fantastiske, mange helt greie og noen elendige filmer fra sør, var Ms. Doris Dalton så klar for Canadisk bög-pop, som bare en heterofil skap- canadisk tjei kan bli. Fallhøyden var stor etter fjorårets fabelaktige opplevelse, som vel bare Doris, furores andre utsendte Johnny Two-Shoes og en håndfull andre publikummere hadde vett nok til å overvære. Det var nemlig ”surreal, but nice”, som de sier på film. De smeltet Ms.Dalton’s iskalde hjerte med sin entusiasme og sjarmerende stygghet. (For ikke å glemme det fantastiske, heklede sceneteppet...) Dengang forlot hun lokale med såre, røde øyne (etter gledestårer, vel å merke) og ekstremt ømme smilemuskler.
Forventningene til kveldens show var skyhøye!
Men i
dèt Joel Gibb& co entret scenen for et fullstappet John
Dee ble all tvil borte som dugg for scenebelysningen. Det
var bare èn fornuftig ting å gjøre: danse med. De startet
med låter fra det nye albumet ”Awoo”, og
publikum var med fra første sekund. For The Hidden Cameras
spilte ikke en eneste kjedelig låt, nettopp fordi de ikke
har noen kjedelige låter! Hva enn de gjør, hvordan de enn
ser ut og hva enn de spiller: det kommer ut på den best
tenkelige måten. Joel Gibb har en deilig stemme som
kombineres perfekt med klokkespill, tamburin, keyboard,
vanvittig catchy melodier og sære tekster. Om man kan unngå
å bli tvers igjennom happy av en slik konsert, må man ikke
bare ha hatt en dårlig dag, men et dårlig liv... Og jeg vil
påstå at Hidden Cameras i så måte burde ha vært redningen.
Men dette kunne jeg selvfølgelig ikke tenke på. Her var det
bare å la seg rive med. Dessuten var Ms. Dalton’s
keyboard-heltinne på plass og blunket flørtende mer enn èn
gang under konserten... Men Doris bare smilte diskrèt
tilbake mens hun danset seg videre gjennom indie-hit etter
indie-hit samtidig som tok bilder...hun er da
proffesjonell.
Litt over halveis kom monster-hitene fra forrigealbumet
”Mississauga Goddam” som perler på en snor og
det var duket for allsang som smeltet Ms.Doris
Dalton’s hjerte på ny. ”We could be happy, we
could be free, if we don’t make out, or fall in
love” sang Hr. Gibb så sårt i ”Music is my
Boyfriend”, og vi sang med. Senere fulgte de opp med
”B-boy” som har en usedvanlig catchy
stryker-sekvens, og den ble tatt til nye høyder av den
’ever’ so enagasjerte stykertrioen. De spilte
bosktavelig talt så buene røyk og slang til alle kanter,
men de gav seg ikke. Selvfølgelig ikke! De fortsatte å
hoppe rundt som vikinger på fleinsopp, mens de spilte med
det som var igjen av instrumentene. Og publikum var, om
mulig, enda mer i ekstase enn de hadde vært tidligere.
Skuffelsen var selvfølgelig stor da bandet gikk av scenen.
Ikke hadde vi klart å komme til bunns i om trommisen var
gutt eller jente...ei heller hadde de spilt absolutt alle
låtene en svoren Hidden Cameras fan ønsket seg. Men
publikum trampeklappet det avkledde, svette og glinsende
Toronto- ensemblet tilbake på scenen. Endelig kom
”The Fear is On” og ”I Believe in The
Good of Life” og toppet en fantastisk
konsertoplevelse med kremen av canadisk indi-pop. Selve
rosinene i pølsa. Toppen av kransekaka. Ringen var sluttet.
Og jammen ble de ikke klappet tilbake hele to ganger!
Hidden Cameras: Norge elsker dere! Oslo elsker dere! Og
sist, men ikke minst: Furore i Harare elsker dere!
Som i fjor stod vi tilbake med ømme smilemuskler og
tårevåte øyne. For det er smil, latter, gledestårer, humor
og homoer det dreier seg om. En uslåelig kombinasjon.
Hidden Cameras rir igjen…det er det ingen tvil om.
De innfridde så til de grader. Ms. Dalton ble enormt
sjarmert og opplevelsen sitter igjen som en eneste stor
lysfontene av lykke. Hidden Cameras varmer Ms. Doris
Dalton’s hjerte nok en gang.
Og Doris er iskald, kynisk og streng kvinne, må vite.
Etter konserten samlet Furore troppene for å slå av en
liten prat med våre bög-helter, men det ble regelrett
spolert av en overstadig beruset bekjent, hvis navn ikke
bør nevnes (og nei, det var ikke Slim Jim Dean, for en
gangs skyld). Men det ryktes om at Johnny Two-Shoes lyktes
i å skaffe en håndfull buttons til redaksjonen. Dessuten
lyktes jeg, Ms. Doris Dalton, i å si: ”great show
guys, we love you” på gebrokkent norsk-canadisk til
den usedvanlig sjarmerende barte-mannen som hadde spilt
keyboard. Han svarte ”Thank you” på minst like
gebrokkent tysk-engelsk (det viste seg at han var fra
Østerrike) og lovte vår overstadig berusede venn at han
skulle komme på nachspiel. Det kom han jo selvfølgelig til
å glemme. Jeg slang en lettere fortumlet Kate Moshpitt over
skuldern, Jim & Johnny tok vår berusede venn mellom
seg. Vi takket for oss og ruslet ut i Oslonatten, og mot
mer øl mens vi smilte fra øre til øre mens vi sang
”I believe in the good of life!”.
Ms. Doris Dalton
