Mates of State - Debaser, Stockholm 20.10.2006
Ettersom det søteste paret i popverdenen ikke er klar over at de har folk i Norge som kjøper skivene deres, så ble Slim Jim Dean nødt til å ta turen til Stockholm for å overvære konserten til Mates of State på Debaser. Ikke bare fikk han med seg en fantastisk konsert, men han traff også kvinnen i sitt liv og han ble full. Man kan ikke si noe annet enn at verden smiler til Slim for øyeblikket.
Oslo har tatt seg betraktelig opp når det kommer til band-booking denne høsten. Hvis man ser bort i fra booking-duden på Garage, så virker det som om alle klubbene i Oslo har fått med seg Furore i Harare sin frustrasjon for noen måneder tilbake. Men Mates of State kommer ikke til Norge, de trodde ikke de var velkomne.
Jeg pakket med meg ekstra undertøy, digital kamera, visakort og paracetamol og satte meg på Säfflebussen klokken halv elleve på kvelden. Jeg sov meg gjennom en tollkontroll, en polsk fyllerangel, afghanske barneskrik og våknet fresh og uthvilt i Stockholm klokken seks på morgenen dagen etter. Og tro det eller ei, tror du ikke at de som lovte å hente meg faktisk sto der og ventet. Man kan alltid stole på svensker. I hvert fall noen av de. Ja, og ikke hele tiden da. Ok…jeg hadde flaks.
Etter å ha brukt altfor mye penger fra Furore-kassa på klær og rød-rødvin, så satte jeg, og mine to utvalgte svenske medhjelpere, kursen mot Debaser. Det høljregnet, det blåste nordavind og jeg, Slim Jim Dean, hade pådratt meg en lei forkjølelse. Men jeg visste, for jeg hadde sett de en gang før, at der inne, ventet det en opplevelse som garantert ville varme. Blir man ikke varm og glad av å se Jason Hammel og Kori Gardener spille opp til fest, da kan du likesågodt holde deg til gothmusikken din.
Etter å ha kjedet meg gjennom ett ulidelig kjedelig svensk jazzprosjekt, som kalte seg ’Trummor och Orgel’, begynte det å dra seg mot start for Mates of state. Alle de pene svenske menneskene, og en vinglevoren nordmann, småjogget mot scenen. Jeg sto blant en mongloid brille-svenske, to meget pene svenske jenter på ca. 1,45 og en jente jeg trodde var en mann. Men jeg holdt allikevel fokus. Jeg er profesjonell goddammit!
De kom på scenen og smilte beskjedent til et stappfullt Debaser, før de satte igang med latene sine. Og selvom de bare er to på scenen, så høres det ut som om det er et helt orkester som står der oppe. Kori spiller synth som om det skulle vært fire instrumenter, og det eneste jeg vil utsette på henne denne kvelden er at han hun hadde kledd seg som en prostituert. Men herregud, her i furore dømmer vi ingen.
De spilte absolutt alle hittene sine, både ”Haha”, ”Whiners Bio”, ”Fraud in the 80’s”, ”Like You Crazy” og ”Think Long” fikk vi høre den kvelden. Du skjønner at Slim er fornøyd når han både får i pose og sekk. Det eneste negative med konserten er at det virket som om de kjedet seg litt. Men de var jo i Sverige, de skulle sikkert ønske de var i Norge. Men som sagt, de tror ikke vi liker dem. Men vi skal få dem over, Furore er satt på saken!
Jason Hammels trommeferdigheter skal heller ikke gå umerket forbi denne kvelden, han spiller som en helt, og han synger som en helt. Du ser ikke mange gjøre det han gjør etter han. Han er ingen gud, men han er en helt. Helt perfekt for en ateist som Slim.
Etter et ekstranummer var konserten ferdig, og alle var selvfølgelig i ekstase, alle ville drikke mer stärköl, og Slim Jim lette løp ut for å finne et kinaputtutsalg. Han hadde lovet Kate å ta med noen 0,8 hjem. Men det var umulig å finne, det var tydeligvis på åttitallet dette var populært. Har tiden løpt fra deg Slim? Men gudskjelov er det noen som i hvert fall gjør jobben sin. Mens jeg var ute å løp etter kinaputter, så klarte min svenske heltinne å få tak i Jason Hammel, kjefte på han fordi han ikke kommer til Norge (se bildet under!), skryte Furore opp i skyene, og skaffe oss et intervju med han (Det kommer senere). Det er vel strengt tatt mer enn jeg har gjort for Furore siden det startet opp. Men, men, men noen er mister fix-it, og noen er mister fuck-it. We can’t have it all!
Kvelden var slutt, og alle var glade. Mates of State hadde gjort grundig fra seg i byen som Slim elsker å komme tilbake til, men aldri blir i, Stockholm. Og Furore hadde fått akkurat det de liker aller mest, gratis PR. Jeg satte meg på Säfflebussen dagen etter, jeg var blid, fornøyd og bakfull. Hjem til Oslo sa jeg til sjåføren. "Selvfølgelig Slim" sa han.....
Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreiharare.com