18.oktober 2006:

Høstutstillingen 2006:

Jeg, Kate Moshpitt, valgte å bruke min første anmeldelse her i furore på Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. I Oslo. På høsten (nææ?). Jeg driter i utstillingen, der var det mye ræva og anmelder Ryan Adams på Sentrum Scene istedenfor.

Ryan Adams - Sentrum Scene - 11. Oktober 2006:

Sist jeg så Ryan Adams var hjertet mitt ødelagt, jeg var alene på konsert, var full og det viste seg å bli en av de beste konsertene jeg hadde sett på mange år. Etter en skokk med album med stor variasjon siden sist var forventningene mine rimelig store. Jeg kylte ned et par øl og rusla ned til Sentrum Scene mens jeg plystret med noe vekslende hell på låter fra ”Cold Roses” fra i fjor. ”How abbæut themm t-skjørts” spurte jeg den suspekte t-skjorteselgeren om. Jeg gleda meg!

Sentrum Scene var smekkfull av folk i alle aldre. Alt fra Emmylou Harris-kloner til ultrabarske bikere var godt representert. Ryan begynte nesten med en gang jeg kom. Dette ble satt så stor pris på at jeg tok meg selv i å forsøke å forme noe som kunne ligne en blanding av linedance og headbanging. Låter som ”Let it ride”, ”When will you come back home”, ”Easy Plateau” og ”Cherry Lane” fra briljante ”Cold Roses” lekte seg med mannens tidligere og senere utgivelser med stort hell. Vi fikk til og med servert en jovial køntri-versjon av ”New York, New York” (fra ”Gold”) og hans følsomme cover-versjon av Oasis’ ”Wonderwall” (fra ”Love Is Hell”). Med øl og et entusiastisk publikum var dette strengt tatt veldig bra.

Men...

Det er liten tvil om at mannen er ekstremt talentfull og har et bredt publikum. Jeg kunne til og med se to karer som klarte kunststykket og dele en pose chips mens de omfavnet hverandre, og tre gamle karer som sang med på hver eneste sang. Og tro meg, de var eldre enn Ryans forbilder Greatful Dead og Gram Parsons til sammen. Og de fleste av disse er døde.

At Mr. Adams og hans band veit at de er dyktige er det absolutt ingen tvil om. Lange soloer fikk jeg nok av i sommer. At det går to timer før han åpner sutrehullet sin for å faktisk snakke noe til sitt publikum. Og at det tok enda lenger tid før han var ferdig trakk dette mye ned. ”Jeg gir opp. Mannen har jo faen spilt i snart tre timer jo. Bli med å møt Mini-Jim a?” lød tekstmeldingen fra Slim Jim Dean. Og jeg var helt enig. Vi dro. Før alt var helt, helt ferdig. Men det var vi. Altså, jeg digger fyren. Men en konsert i en sal på en onsdag fungerer nesten aldri når den varer i tre lange timer.

Musikalsk er du knallbra, men sjarmen din, Ryan. Sjarmen din! Den sitter lenger inne enn når du sjarmerte oss hardt i senk i samme by for bare noen år siden. Og det var også en solid skuffelse. ”Hælvete” tenkte jeg. Akkurat som en barnehagevenn du møter på fest. Han har forandra seg. Han har blitt litt sur og kjedelig, selv om han av og til viser hvem han egentlig er mellom sin voksne og irriterende oppførsel.
Det er vel her vi egentlig bestemte oss for å dra en firedagers fylla med syv-åtte forskjellige konserter kun avbrutt av noen timer arbeid, reparering og fylleangst. Jeg mannet/kvinnet meg opp til å fortsette ferden.

Kate Moshpitt.