24.mai 2008:

Boris - John Dee, 29. april

Stonerrock? Dronemetal? Nei takk. Boris? Av en eller annen merkelig grunn: ja takk.

Det skal sies at jeg sluker det meste råere enn sushi hvis det kommer fra Japan, men når jeg først sjekket ut Boris fikk jeg ikke helt den store aha-opplevelsen. I cd-samlingen min er det satt av fint liten plass til psykedelisk dronemetal, men jeg tenkte at da var det vel på tide å utforske det nå. Er det snakk om japansk musikk så kommer man alltid innpå noise, psykedelia, og annen eksperimentell skit som i mine ører er så innfløkt at det er umulig å skjønne seg på. Gi meg heller Shugo Tokumaru med en kassegitar any day, sier nå jeg.

Men altså, etter mye om og men bestemte jeg meg for å stikke på konserten de spilte på John Dee allikevel. Det er jo ikke hver dag japanske band spiller i byen. Eller at man kan stå og småprate med jenta i merchboden på japansk. Ok, jeg skal holde kjeft om Japan fra nå av.

Oppvarmingsbandet var amerikanske Growing, en blanding av ambient og noise. Litt kjedelig i begynnelsen, men de hadde en kul låt midt inne der i settet, som jeg ikke husker helt hvordan gikk, og jeg får de til å høres dritkjedelige ut nå, men det var faktisk helt ålreit oppvarming.

Førsteinntrykket av Boris: Til å være en trio lager de jævlig mye lyd. Jeg har aldri vært mer glad for ørepropper. Men dette var ikke bare støy selvfølgelig, det låt ganske fett når sant skal sies. Boris slapp nylig albumet ”Smile”, som finnes i to versjoner: Den vestlige versjonen, som er mer rettfrem stonermetal, og den japanske som er mer eksperimentell og psykedelisk. Et eksempel er låten ”Statement” som er skrudd et par hakk ned i den japanske versjonen som også har en annen tittel, ”Message”. Begge versjonene er ganske så bra, spør du meg.

Denne kvelden spilte de mange av de nye låtene, men også noen eldre, fra bl a ”Pink”, som visstnok er det beste albumet de har laget. Trommisen Atsuo mælte løs på trommesettet som om det gjaldt liv og død, men min favoritt var helt klart gitarist Wata, som rolig og tilbakelent leverte det ene tøffe riffet etter det andre. Én kul dame.

De holdt seg mest til hardere låter, men utover kvelden kom også lengre, mer eksperimentelle låter. På det tidspunktet tror jeg at jeg hadde fått nok Boris på en kveld, men du verden det var ikke så dumt dette.

Kine Christensen