19.september
2006:
Beezewax på Gloria (…og Truls and the Trees)
25.august 2006:
Etter å
ha drukket meg silkebrisen og fin i en begravelse, sovet en
time og gått litt rundt halvnaken hjemme og lurt på om jeg
skulle ta skjegget og kun ha bart, ja den gamle historien,
var det igjen på tide å klikke hælene sammen og finne min
livsledsager Slim. Han skulle etter ryktene befinne seg i
Nomber 2 studios på Tøyen hvor han veiledet de unge
inde-poperene i Nomber 5s med innspilling og livsstil-tips.
Jeg har i det siste vært plaget av litt halsbrann da, så
jeg så meg nødt til å kjøpe Budweiser istedenfor Tuborg.
’Er du amerikaner eller, Jihad! Jihad!’ ropte
en gjeng med Pakistanere lekent, men truende etter meg.
Tullebukker. ’Er du homo eller?!’ ropte en
gjeng med østkantbolere så. ’Jeg håper enda, en dag,
en dag snart nå!’ svarte jeg og så mitt snitt til å
sette opp farten. Et snitt med øl? Ja takk! Samtalen
gjentok seg naturligvis da jeg fant Slim.
Men hvorfor forteller du oss alt dette Dorian vår gamle
venn? Jo, vi skulle jo på konsert å se
’Beezewax’!
Beezewax er noe så sjeldent som et popband i Norge. Nesten
like sjeldent som en dagsvermer på Røa vil noen si. Jeg
sier det i alle fall. Dagsvermere er veldig lette å
forveksle med den lille kolibrifuglen. Biologisk Institutt
på Blindern avviser at kolibrien kan leve i Norge da og
igjen… hvor jeg vil med det her? Vel, jeg kunne
prøvd å trekke en sammenligning mellom de ordinære
nattsvermerne og latt dem representere overfloden av
hardcoretyp-band og så latt de vakre sjeldne dagsvermerne
beskrive popband som, som? Som Beezewax kanskje? Hei pus,
hvorfor ikke?
To stilige og velkledde, men tydelig plagede unge menn
lister seg mot dørvakten utenfor Gloria Flames:
’Hei Benny, slipp oss inn a’ Jeg lover å ikke
knuse noen glass eller helle øl på noen jenter. Okej, så
kan jeg ikke love det, men jeg skal prøve mann, du vet jeg
prøver, demonene blir av og til for sterke for meg og det
er så mange teite jenter…’
’Dorian, jeg vet du sliter med mørke krefter og at du
snart er i ferd med å fase ut og rundt, faen heller, du vet
jeg ikke får lov til å slippe deg inn, men fuck it, hvis
Beezewax kan lindre smerten for bare et sekund er det verdt
det min venn.’
’Takk sir, redd alt håp er ute for meg, men du vil
ikke bli glemt, no sirri, vive la resistance!’
Heldigvis for oss var alles øyne rettet mot Truls And The
Trees da vi snek oss opp trappen. Trulsemann fra Lukestar
hadde klart å ryke to strenger samtidig og alle jentene i
salen var mektig imponert over hans vanvittige patos. Jeg
var opptatt av å få kjøpt nok ildvann til Slim og jeg før
vi ble oppdaget og kastet ut.
I et lite øyeblikk, og jeg sverger dette er alt jeg husker,
da Kenneth Ishak begynte å synge ble jeg tatt med tilbake
til en dag alt var bra og jeg ikke visste hvilken
forbannelse puberteten ville kaste over meg og jeg for evig
og alltid ville bli revet mellom lyst og skam og indie-pop
var deilig. Jeg skjønte med et at alt henger sammen, at vi
ikke er alene i universet, at Gud ikke er død, jeg holdt
nøkkelen til evig liv og ønsket at jeg alltid kunne være
full og høre på Ishaks silkemyke stemme da jeg kjente et
fast grep i kragen min.
’Hei, slipp meg, ikke nå, jeg ser inn i uendelig
visdom, perfekt pop, og ser du ikke at det er en Burburry
frakk?’
’Selvfølgelig ser jeg det, du er en stilig djevel
Dorian, det skal du ha, men du vet du ikke er velkommen
her, er du velkommen noen steder?’
Jeg kunne ikke se hvem det var, beruset av sprit og
Beezewax hadde synet blitt uklart, men jeg var ganske
sikker på at det var gamle Erik selv, styggen sjøl, som
hadde grep om meg.
’Moren min sier at døren hjem fortsatt er åpen. Hva
vil du ha av meg? Jeg har jo allerede solgt sjelen
min!’
’Dorian! En unnskyldning til bartenderne du har
skjelt ut, penger for drinker du ikke har betalt for, glass
og hjerter du har knust kanskje?’
’Du er djevelen, jeg hadde rett! Jeg maner deg
tilbake til helvete og metallband, vik fra meg!’
Faser ut…
Jeg våknet dagen etter hos Slim. Han lurte på hva som hadde
gått av meg, hvorfor jeg hadde blitt krakilsk og kastet ut
og ikke hadde roet meg ned før han satt på Kelly
Clarkson… Jeg så på ham med et tomt blikk, prøvde å
åpne munnen for å fortelle ham om hva jeg hadde sett, men
matt forstod jeg at han aldri ville forstå uansett og så
bort.
Resten av dagen, etter en kort tur til mine venner på
Dikemark, ble brukt til å tråle Frogner på leting etter
Ishak for å få ham til å ta meg tilbake til der jeg var
dagen før i sjelen mitt. Slim ringte etter hvert og
fortalte meg at Beezewax var på vei til Tokyo for å spille
for våre skjevøyde venner i øst. Ja, tenkte jeg, fly min
lille kolibri, fly…
Sayonara Beezewax.
Dorian Gay