Harrys Gym Live @ Internasjonalen, Youngstorget
Det var tøft, selvfølgelig var det tøft å stå opp dagen etter den innfamøse Fitts For Fight-konserten. Innfamøs for meg og Dorian sin del selvfølgelig. Men det var tross alt 9.august, den ordentlige starten på Øya-festivalen, og ikke minst det var min egen bursdag. Mye skulle gjøres i Furore-redaksjonen i dag. Planen var å få med oss Harrys Gym, Rockettothesky, Harmonica og Stereo21. Vi rakk nesten alt faktisk. Vi er tross alt profesjonelle. Nesten.
VI kom oss ut relativt tidlig den dagen, mødrene våre mener selvfølgelig ikke at fem på ettermiddagen er tidlig, men vi flyttet ut hjemmefra for lenge siden. Vi var uansett fornøyd med å komme oss ned til Youngstorget, bitche på øya-teltet om vår ikke-eksisterende akkreditering, kjøpe litt brun drikke og gjøre oss klare til Harrys Gym gig.
”Hvorfor er ikke vi akkreditert Jim?!?” Dorian tramper på ett ølglass så det knuser utover plassen, en skulende ryddegutt på Internasjonalen kommer å feier opp. Tør selvfølgelig ikke å si noe til oss.
”Hakke peiling Dorian, tror du vi må spørre?”
”Ta deg sammen Jim, vi er Furore i Harare, de veit hvem vi er!”
”Seff, hvem gjør ikke det”
Harrys Gym spiller helt uanfektet av regnet, strømmangel, det daffe publikumet og at bassisten til Morrissey står å ser på. Selv så har jeg har alltid vært litt nølende til Harrys Gym, men etter at Dorian har pushet det på meg i mange måneder nå, så skulle jeg gå til konserten med helt åpent sinn. Var jeg glad jeg gjorde det? Var jeg glad for at det regnet? Var jeg glad for forsinkelsene? Selvfølgelig var jeg glad, jeg hadde bursdag. Og Harrys Gym gjorde en av sine bedre konserter, i hvert fall av de jeg har sett, og det begynner tross alt å bli ett par nå. Misantropisk pop som møter postdisco kaller de det selv, eller dansepop om du vil. Publikum skjønte det ikke, de ville heller drikke øl, jeg og Dorian skjønte det, men vi ville også drikke øl. Så vi ble sittende.
Men det var deilig, Harrys Gym var deilige, spesielt vokalisten, herregud vi er tross alt menn. Men ok, trommisen var deilig han også, som Dorian sier, dette er ekstreme tider. Men selv om de er deilige, så har de sine begrensninger de også. Særlig når de spiller de rolig låtene sine, da løper jeg inn for å pisse, da ble det kjedelig på Youngstorget. Men vi elsker dere for det, det gjør tydeligvis bandet til Morrissey også.
Slim og Dorian ruslet fornøyd fra Internasjonalen, begge hadde fått de hvite Fred Perry pique-skjortene sine signert av Harrys Gym, og nå skulle det drikkes mugger på Safari fram imot Rockettothesky-konserten på Soria Moria. Det viste seg at Harmonica spilte samtidig som Rocket, så de trakk lodd. Harmonica måtte vente, dessverre.
Etter å ha snakket om livet, hengt med Accidents og Hiawatas, hørt på trance på jukeboksen og spist pizza laget i den fuktskadede kjelleren til Safari, så tok Slim og Dorian den lange trikketuren opp til Soria Moria, en rockejournalist går aldri av jobb. Vel framme, så smuglet de to 15-åringer fra Kristiansand inn på Soria Moria. Ingen beskylder våre helter for å ha moralen i behold.
Rockettothesky Live @ Soria Moria
Etter å ha våknet opp på nok en sofa etter å ha sett to 15åringer med blått hår danse til pubertetsseksuell elektropop kvelden før, ble jeg vekket av en opprømt Slim. ’Dorian… DORIAN! Pus, du må våkne, Rockettothesky går på om kun kort tid!’ Og jeg tenkte: Hadde Fitts jentene på seg pyjamas på scenen fordi de kanskje ble trøtte siden de var så sent oppe og kanskje måtte legge seg rett etter konserten. Og, hvorfor våkner jeg aldri opp i noens seng? Og ikke minst, kalte slim meg ’pus’?
Det viste seg fort at Slims idé om kun kort tid var iberegnet en ti timers drinkingsession først. Flaks.
Etter å måttet vise Gjærstad Funk- Og Fiskarlag veien til Soria Moria (gutter, ærlig talt, vi er i byen nå, bli kjent eller flytt hjem) var vi endelig på plass i baren og ventet på vår gamle favoritt Rockettothesky skulle spille. Jeg faset selvfølgelig ut der en stund. Heldigvis ble oppmerksomheten min fort reddet tilbake av Jennys regnbuefargede sokker. En blikkfanger.
Lang historie veldig kort. Hun synger som en engel. Hvis engler synger om angstfylt knulling. Gjør de? Og hun har noen vanvittig fine låter til tider.
Men, jeg skulle ønske gutta i bandet ditt ikke satt og spilte. Da de dro frem playstationkontrollene for å styre en eller annen effekt hinsides min dødelige sjel så de rett og slett ut som to høyskoleelever på vorspiel. Og på måten de behandlet kontrollene på hadde jeg slått dem lett i et hvilket som helst spill. Lett. Jeg håper og tror Rockettothesky spiller på en større scene neste år, og med et oppreist band.
Etter å ha dukket unna gårsdagens tenåringer, morgendagens kvinner, og hverdagens jenter, dro vi ned med blåtrikken for å møte Johnny og sjekke ut et blødende Stereo21. Vel ikke jeg, jeg måtte hjem for å unne meg den sjeldne luksusen av å sove i en seng. Sammen med hvem? Alene selvfølgelig, jeg er da ikke vulgær heller.
Kvelden begynte å gå mot slutten, våre menn begynte å bli slitne, men de gir seg ikke. ”Kjør oss til Elm Street, vi skal se Stereo21”, ropte Slim til trikkeføreren på trikk 13. ”30 spenn og så setter du deg langt bak”, var svaret han fikk. Dorian begynte å rope om at trikkeføreren tydeligvis ikke visste hvem de var, noe trikkeføreren også kunne bekrefte. Våre helter ble til slutt reddet av en forbipasserende Ms. Doris Dalton som dro dem etter ørene bak i trikken. Takk Doris.
Dorian dro hjem, Slim, Doris og Johnny dro på Stereo21. Dorian valgte feil.
Stereo21 live @ Elm Street
Kvelden kunne ikke endt bedre, selvfølgelig, min følgesvenn og partner in crime and music, Dorian Gay, måtte stikke hjem. Han sa han var sliten, men jeg kjenner Dorian, jeg vet det var fruentimmer som lå bak det hele. Men Stereo21 skuffet i hvert fall ikke, gjør de egentlig noen gang det?
Stereo-gutta spiller alltid som om det skulle være deres siste gig, og Elm Street var intet unntak, igjen så virket det som om de hadde helvete i hælene. De hadde selvfølgelig bare meg, Slim Jim Dean, i hælene, men det kan hende det er like ille.
Det tok vel ca. ti minutter før bassen til Helge-bassdude var dekket med blod, uten at han reagerte nevneverdig. Jeg derimot, måtte sette meg, jeg blir så svak av å se blod. Fem minutter senere så var gitaren til Richard dekket av blod. De neste fem minuttene er litt borte for meg dessverre, som sagt jeg blir litt svak. Men boys, dere spille for livet, jeg elsker det!
Blod eller ei, vi fikk det vi ville. En hitparade, som det
alltid er når Stereo-gutta spille gig. Jeg savnet
støymannen som var med i Bergen i vår, men kan ikke få alt
heller. Jeg vil gjerne ha det, og jeg prøver alltid, men
jeg begynner å innse at det ikke går. Men jeg fikk
”Free Drinks” og ”Amazing Space”.
Og jeez for noen låter, de kan få ethvert indie-hjerte til
å hoppe litt ekstra. Og mitt hoppet, hoppet så det gjorde
vondt. Kanskje på tide å trappe litt på ølen? Mest
sannsynelig, men det er tross alt festival.
Kvelden endte med at Doris, Johnny og meg selv hang ut med
Stereo21 og ble fulle og glade. Ok, Bass-Helge sparket meg
i leggen, men jeg tilgir han. Man kan ikke være sint på en
så liten mann. Doris tok bilder av bozer, blod og
brewskies, mens Johnny tenkte på hvordan vi skal ta Furore
i Harare inn i fremtiden. Selv var jeg kun full og glad for
det. Kvelden ebbet ut i at broren min, Lil’ Slim Jim
Dean, dro meg med på ett innfamøst nachspiel , Dorian sov i
sin egen seng (alene?), og alle band sov godt i andres
senger. Perfekt folkens, jeg sier det igjen, perfekt!
Slim Jim Dean & Dorian Gay
slimjimdean@furoreiharare.com
doriangay@furoreiharare.com