FITTS FOR FIGHT PÅ SPASIBAR 8.AUGUST 2006
Det var dagen før Øya-festivalen skulle starte, men jeg og Dorian bestemte oss for å starte festivalen da. Det hadde vært lange uker med intervjuer, anmeldlser, øl og reseptmedisin, så nå var det endelig tid for....,ja, konsert, anmeldelser, øl og reseptmedisin. Repetition is failure, er det ikke det noen sier? Vi tok på oss klær i neonfarger og trakk mot Spasibar for å se våre to favoritt15-åringer, Fitts For Fight, spille synthpop.
”Er ikke vi egentlig gamle nok til at vi unne vært faren til Chiku og Aurora?”, spurte Dorian meg på vei inn bakgården på Spasibar. Og vi er vel egentlig det. Så det at vi elsker to 15-åringer, hva gjør det oss til da? Gjør det oss til faren dems? Gjør det oss til to dyptgravende musikkjournalister? Eller gjør det oss rett og slett bare til Gary Glitter? You tell me, men er vi Gary Glitter, så var det jævlig mange andre som er det også. Spasibar fyllte seg opp ganske fort. Publikumstekke de kidsa, ja, kidsa.
”Kult at dere lar to 15-åringer slippe til
her”, sa jeg til bartenderen i shorts og solbriller
(super-freak?), før jeg fikk en albue i siden av Dorian, og
ett blikk som lurte på om jeg skulle fucke opp alt for
Fitts-jentene. Men bartenderens imponerende naivitet reddet
meg:
”Har sett legget dems, de er 21”.
”Selvfølgelig, to øl og en Paralgin Forte
takk”.
”Hæ?”.
”To øl sa jeg! Jeez!”
Fitts For Fight stilte i tights og blå parykker, og ikke
nok med det, de stilte med ett nytt medlem også.
Store-Marte, hun er 21, jeg har sett legget hennes. Herlig.
Mulig at de var litt overrasket over at det var så mye
mennesker, for de så litt perplekse ut der de sto på
scenen, men straks ”Fuck Off and Die” var
igang, så var alle nerver borte. De danset, hoppet, ropte,
sang, danset, happy-danset og danset igjen. Dorian og jeg
danset ikke desverre, men det er fordi vi ikke tør. To
slitne, tatoverte menn i slim-fit jeans som vrikker seg
rundt på gulvet, nei, takke seg til to naive, uvitende
tenåringer. Vi for folket folkens. Folket!
Etter å ha spilt alle hitsene sine, og det betyr vel
egentlig alle låtene sine, for det er vel bare hits de har.
Så begynte de på nytt. ”Fuck me, fuck me, fuck me
hard...”, igjen. Jeg og Dorian tok oss selv i å tørke
av to sleskete smil, før vi satte kursen mot baren.
”Fuck off and die” hørtes så fra høytalerene,
igjen. Those crazy kids, det må være tøft nede i
Kristiansand. Når jeg var 15, så satt jeg hjemme å så på
tegnefilmer. Og jeg var ganske langt unna det å drikke øl,
mulig jeg var sent ute, elle mulig at jeg bare hadde
foreldre som brøy seg? De kunne selvfølgelig spart seg å
spille låtene på nytt, men når jeg fikk ”Happy
Dancing” for andre gang, så var de tilgitt,
selvfølgelig. Uansett, kulest i lokalet: Fitts For Fight,
og den unge kunstneren Erick Ellectric! Fullest i lokalet:
Slim og Dorian.
Når klokka passerte midantt fyllte jeg nok ett år,
alkoholen tok overhånd, igjen, og natten faset ut i de små
morgentimer. Fitts For Fight hadde åpnet Øya-festivalen på
best mulig måte, de imponerte de fleste, til og med de
kresne gutta i Accidents Never Happen, og det har aldri vi
klart en gang! Dagen etter ventet en ny dag, og nye
konserter. Vi visste dette kom til å bli nok en uke med
hardt arbeid, men herregud, vi er Furore i Harare. Tross
alt.
Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreiharare.com