Buck 65 - 8.mars på Blå
Jeg skal ikke legge skjul på at både jeg og livet mitt har sett bedre dager. Og generell kjipness krever harde skyts for å forsvinne på veien til den berømte dansen på roser, som ingen egentlig noen gang lovet deg. Eller var det en rosehage? I beg your pardon. Det er meget godt mulig at Buck 65, eller Richard Terfry som han egentlig heter, en gang har lovet noen en dans på roser, eller en rosehage. Ganske sikkert. Eller ikke. Hvor vil jeg? Jo, de nevnte harde skyts kan for eksempel komme i form av en utenomdetvanlige bra konsertopplevelse. I dette tilfellet i form av Buck 65 på Blå, selveste kvinnedagen. Wicked and Weird. En helaften med Buck. Kvalitetstid!
Det blir selvsagt ikke en utenom det vanlige bra konsert uten at man har med en uten om det vanlige bra artist å gjøre. Og for all del - ikke la deg lure av utseende. Buck kan minne om en blanding av (en ikke fullt så snasen) Billy Bob Thornton og en Grünerløkkapappa med it-utdannelse. En litt langt mindre kul utgave av Chris Stevens fra Northern Exposure.
Men Buck er jammen meg kulere enn mannen i gata og alle gutta til sammen. Han overbeviste fra første beat. Richard fra Halifax er kun seg selv: en storyteller. Hvor mye av det han forteller er egentlig sant? 50/50 løgn og fanteri kanskje? Aner ikke. Men makan til artist skal du lete lenge etter.
Den barske, raspete og ubestemmelige stemmen passer perfekt til banjo, rockegitar-riff og hip hop beats. Buck fremstår ikke akkurat som en mann med hemninger når det gjelder sjanger, men herregud, det er sånt det blir moro av, er det ikke. Han blander og flørter i vilden sky. I hytt og pine. Country, rock, en dæsj blues, litt show tunes glasért med hip hop. Og det er nettopp derfor vi elsket ham. Stemningen på Blå var til å ta og føle på. Magisk. Jeg tror det må ha føltes som å være med i en scene i Inland Empire (om det hadde skjedd i virkeligheten), på en utelukkende hyggelig måte. Eller kanskje minnet det mer om en kveld rundt leirbålet med Beastie Boys strømmende ut fra boomboksen, men Will Smith danset rundt bålet. Når Buck rusleræppet av gårde om Susie som ”grew a mustache” tok jeg meg selv i å tenke at kanskje det er slik Nick Cave ville ha vært om han hadde vært en hip hoper. Tankestrømmen ble avbrutt av Buck som nettopp kom på ”another story. Once there was this woman who ate a bike. And I mean an entire bicycle. Piece by piece”. Senere fulgt opp av sanger om fiskehoder og en real feelgoodlåt: ”I look good and you look good, but not as good as me, I’m so dope”, ispedd spastiske dansebevegelser i god gammel ungdomsklubb anno 1992-stil. Helt herlig!
Stemningen ble bare bedre og bedre, helt til Buck i midten av noe så sjeldent som en meget personlig og åpenbart nokså sann historie, ble avbrutt av en kvinnestemme som ropte - shut the fuck up and play the goddamn song! Tsk, tsk. Ingen manerer. Buck ble lei seg. Likevel spilte han Wicked and Weird på tampen for alle oss andre og løp av scenen med sine semskede sko, en veske på skulderen og macen under armen. Buck er ikke som alle andre. Heldigvis.
Tekst og foto Julie Sandberg
