4.mars 2008:
Yeasayer – John Dee
VM i hype og kred på boks. Hvordan lever man opp til noe
sånt egentlig? Gi gass fra første stund og vær ydmyk på en
kul måte selvfølgelig.
Konserten hadde selvsagt vært utsolgt i en evighet og jeg
følte meg ganske heldig som hadde billett i lomma. Grunnen
til at jeg hadde billett var at jeg skulle kjøpe billett
til Iron & Wine, men så at det var kun få billetter
igjen til Yeasayer. Iron & Wine ble droppa, men så
spilte han også på en mandag da gitt. Tsk, tsk. Mandag....
Formen ble stadig bedre mens jeg var på Robinet med min
kompis Håkon Jegass Hagen. ”Jøss, så mange det er her
a gitt” ropte jeg inn i øret til Håkon. Han svarte
ganske verdensvant med at det var jeg som ikke var full nok
og derfor føltes det som om det var flere på den
knøttlille, sjarmerende baren enn vanlig. ”Detta
måtte gjøres noe med” tenkte jeg og styrta tre
Frydenlund fra fat. Ble litt uggen også, men det turte jeg
ikke si til noen.
Da vi kom ned på John Dee var allerede oppvarmerne Dragons
Of Zynth (er det et gammelt Sega Mega Drive-spill?) godt i
gang. De bråka, så skumle ut og spilte egentlig ganske
fett. Jeg var litt redd for dem siden de så beintøffe ut,
men når de etter endt gig stilte seg i merch-boden og
personlig håndhilste på de som kjøpte t-skjorter fra dem
tok jeg det med ro. Altså, de har et annet image på scenen
med andre ord. Pussige greier. Er det også sånn i
metallverdenen?
Jeg stod på tå i det stappfulle lokalet og så etter
hipstere som kunne mobbes, men det var dessverre altfor
mange hyggelige folk der. Faen... Det føltes litt som ingen
hadde gått hjem siden By:Larm og jeg sverger på at mange
gikk med samme klær fortsatt.
Endelig var Yeasayer i gang og publikum strømmet fram mot
scenen. De er litt av et syn gitt. De ser rare ut. Men også
ganske kule. Samtlige av de som var der har vel hørt i hjæl
albumet ’All Hour Cymbals’ nå og det kunne man
høre. Jubelen for omtrent hver låt stod i taket og på
’Wait For The Summer’ og ’2080’ kom
gåsehuden for alvor. På en måte føltes dette (bare nesten,
Andreas) som Animal Collective-gigen noen måneder i
forveien. Det var sært, proft, fengende og hyggelig. Gutta
har en aura av sjarm over seg, ikke minst når de takker
Norge på vegne av dem selv, Dragons Of Zynth og hele
Brooklyn, New York. Og jeg tror de meinte det 4 real
liksom. Er det noe jeg må bitche litt om er det at bandet
skriker etter en større scene. Merkelig at konserten ikke
ble flytta til et større sted egentlig, men hadde det vært
like hyggelig da? Vi får se hvordan de takler både større
scener utendørs og festivaler både på Hove og Øya til
sommeren. Om alt går etter planen tipper jeg at vi kommer
til å få noen av nyere tids mest legendariske konserter om
ikke lenge. Hvis ikke skal jeg drikke klorvann (uten urin
håper jeg?) i en uke. (”Nå tøffet jeg meg igjen,
mamma...” ”Brems litt nå du og ikke vær så
kjekkas.”) Det ble en godt over bra konsertopplevelse
denne kvelden så jeg fikk med meg to av de flotteste
jentene i Oslo for mer øl på Robinet. Livet var ganske bra
tør jeg påstå. Øl, tøyseprat og snøvling til tross. Jeg
måtte finne en hipster, så jeg satte meg i en taxi og
trodde jeg ba han kjøre mot Grünerløkka. Før jeg visste
ordet av det sto jeg utafor døra mi på Frogner og lurte på
hvordan jeg høres ut på fylla egentlig.
Resten av natta ble brukt til gjennomlytning av gamle
musikaler på vinyl mens jeg prøve å adde alle i bygården
som venner på Facebook. Du hilste jo i trappa jo! Venter
fortsatt på svar.
Erick Ellectrick