10.februar 2008:

Jimmy Eat World - Rockefeller

Åkei... Mandag kveld, kjentfolk, øl og Rockefeller. Og ikke minst Jimmy Eat World. Var det en konsert jeg faktisk hadde gledet meg stort til en god stund, så var det akkurat denne. Da vi før konsertstart supa ned et par pils på Robinet gikk praten i ungdomsforelskelser, bretturer med Jimmy på ørene og kveldens ønskelåter. Jeg vet det er en klisje, men jeg mener bestemt at forventningene nærmest fikk luften til å dirre. Jepp... Det var sånn det var.

Inne på Rockefeller menget vi oss med alt fra emochicks og kids i snowboardbukser, til småbarnsfedre med begynnende hårtap. Likevel følte vi oss i eldste laget for resten av klientellet akkurat den kvelden. "Du ska`kke være med frem å poge??" Joda... Poging er jo typisk meg.

Bandet dro i gang konserten med hva jeg velger å kalle den nyeste plata, ’Chase The Lights’, beste spor, ”Big Casino”. Og ja, det ble raskt god stemning. Likevel kunne det ikke måle seg med hvordan taket løftet seg i det "Sweetness" ljomet over oss, og hylene fra min blonde venninne fra nord nådde nye dimensjoner. Magisk! Men det varte dessverre ikke lenge... Og det har ingenting å gjøre med at Jimmy Eat World ikke er et bra band, flinke musikere eller liknende. Kontakten med publikum var nærmest fraværende, og hverken bandet eller det elendige skravlepublikummet på Rockefeller var interesserte i å gjøre en større innsats for å endre det heller. Riktignok glimtet det til et par ganger innimellom, og det var uten unntak de gangene vi fikk noen etterlengtede smakebiter fra deilige ’Bleed American’. Når tiden mellom høydepunktene strakk ut og konserten i seg selv var mistenkelig kort, klarte Jimmy Eat World nesten å nøytralisere ungdommens drømmer om nabogutten og følelsen av sludd i trynet nedover Mygghenget. Godt er det da at skivene ikke blir noe dårligere med tiden. Og at den litt tomme magefølelsen jeg forlot konserten med kunne fylles med øl.

Hilde Askeland