17.desember 2007:

Klaxons + We Start Fires – O-East, Tokyo, 10. desember

Klaxons på Hove ble en litt halvveis opplevelse, så da var det jo fint at nu-raverne tok turen til Tokyo nå i desember. Det ble speisa kostymer, glowsticks og, av alle ting, moshing.

Hove’06: Jeg og vennene mine ankommer festivalområdet tirsdag ettermiddag, fordi vi absolutt skulle få med Arctic Monkeys i Oslo dagen før, som forøvrig bare var kjedelig. Campen var full, og vi måtte vente i evigheter på at de skulle få presset oss inn, sånn at vi kunne slå opp teltet i regnet. I tillegg fikk jeg den gode ideen at jeg skulle gå tilbake til bilen en tur, problemet var bare at jeg ikke husket hvor pokker vi hadde parkert... og for å gjøre en lang historie kort: Vi rakk ikke CSS og løp gjennom gjørmehelvete for så å komme 20 min inne i settet til Klaxons. Noen ting er det lov å være bitter over.

Uansett, denne uken kom Klaxons for å spille to utsolgte konserter i Shibuya, og stemningen var på topp. Nu-rave begynner virkelig å bli gammelt nytt nå, men det stopper ikke det faktum at Myths Of the Near Future er et ganske fett album. Men først var det oppvarmingsbandet We Start Fires.

We Start Fires har sikkert fått spalteplass i o-heillage-NME, men det har fjortispunkerne Paramore også (når skal de omfavne Tokio Hotel mon tro?). WSF er en blek versjon av The Long Blondes, bare uten geniale låter som ”Once and Never Again”, og uten en like heit vokalist. Skal man absolutt spille britisk post-punk som alle andre britiske band, så må man i hvert fall ha noe som skiller en ut. Det manglet dessverre WSF og dermed ble det ganske kjedelig.

På konsertene jeg har vært på i Japan har vi vanligvis hatt god plass, og det blir til at man står og fryser fordi airconditionen står på fullt. Det er nesten så jeg savner de varme, svette lokalene hjemme i Norge og tullingene som presser seg framover. Med vekt på nesten. Publikum var helt stille under We Start Fires, men i det Klaxons gikk på scenen og begynte å spille, begynner de søren meg å moshe. Ikke det at moshing i seg selv er noe nytt, for all del, men på Klaxons-konsert? Jeg har visst gått glipp av noe. Igjen. Det var i hvert fall ikke mangel på engasjement hos publikum. Stemingen var god, og det var lett å la seg rive med. Det som irriterte meg litt var at Klaxons hadde nøyaktig den samme setlista nå som på Hove. Det hadde jo ikke skadet med litt variasjon, eller enda bedre en ny låt? Men jeg skal vel ikke klage når de allerede har kule låter som ”Magick”, ”Golden Skans”, ”Totem On the Timeline” og ”Gravity’s Rainbow”. Bandet var i ålreit bra form og de ble bare bedre og bedre utover i konserten. Det ble en ganske ålreit mandagskveld i Tokyo, for å si det sånn.

Kine Christensen