17.desember 2007:
The Thrills – John Dee
Det er noen menn i musikkverdenen som er kjekkere enn
andre. Morrissey og Pete Doherty er et par. Nei, de er ikke
et par. Et par tiltalende menn mente jeg, menn med et
behagelig ytre. Homo, tenker du sikkert …barnslig
sier jeg. Er liksom Morrissey homo også nå kanskje?
Uansett, Conor Deasy er en mann som overgår dem begge. I
tillegg er han vokalist i mitt favorittband The Thrills.
”Det er favorittbandet mitt” sa jeg til
Dj-Deadcunt som stod i baren. Jeg hadde glemt tiden og kom
for sent, moteriktig selvfølgelig, men allikevel for sent.
Gikk til og med glipp av ’Big Sur’. Min venn
Einar hadde kommet hjem fra Australia uten en selvlaget
didgeridoo som han hadde lovet, men med et knippe
fengslende historier om maltesiske jenter som synes det er
forfriskende med gutter som ikke bryr seg, og hvordan han
og en gem fyr som heter Magnus kjørte på en kenguru og så
en australiener ta livet av det sjokkskadde dyret ved å slå
den i hodet med en råtten stokk. Slik glemmer man fort
tiden skal du vite.
”Er det der favorittbandet ditt” sa hun tydelig
skuffet, ”Vel, jeg hadde kanskje ikke forventet noe
annet”.
”Jeg prøver å få folk til å forvente minst mulig av
meg, mitt livsprosjekt” svarte jeg og gikk bort til
min venninne, en norsk-iraner som helst vil være anonym.
”Er det lenge siden de gikk på” spurte jeg
henne.
”Ja, hmm, de gikk vel på kanskje 20 minutter før du
kom kanskje”.
”Hva sa du?” Jeg hører litt dårlig for tiden.
”Jeg sa: de gikk på for 20 minutter siden”, sa
min anonyme norsk-iranske venninne.
”Hvorfor er det ingen som har fortalt dem at
konserter begynner halv 11 i Oslo?” tenkte jeg for
meg selv. Akkurat da begynte de på en sang jeg ikke husker
hva heter akkurat nå, og midtveis spurte Conor Deasy:
”Is there anybody who knows the second verse?”
og ”come up on stage and sing it with me!”
”Du kan jo den sangen du da” sa min anonyme
norsk-iranske venninne til meg.
”Ja, jeg vet, men går jeg opp kommer alle til å tro
at det er avtalt spill siden jeg er vokalist i et kickass
band selv, du vet hvordan folk er, ikke sant.” sa jeg
oppgitt.
”Jeeeesus, tror ikke det skulle være noe problem du,
men nå ser det ut som det er en som vil opp.”
Han feiget ut, men ble uansett ”reddet” av en
idiot, en jævla idiot, en jævla idiot med rød trailer-caps
på snei, bleket halvlangt hår og bukser innsnevret ved
anklene av strikk som sa, på norsk-amerikansk:
”Like I mean, are you like, I mean, are I’m
like getting, I mean, are I like getting punk’d, I
mean, cuz you look like, I mean, like, I mean, you look
like Ashton Kutcher man.”
Jævla idiot! For det første så er du en jævla idiot! En
jævla respektløs idiot! Ingen syntes du var noe morsom,
Conor Deasy skjønte ikke engang hva du sa med din
latterlige amerikanske uttale din jævla idiot! Hadde jeg
ikke blitt så perpleks og opptatt med å dagdrømme om å
synge duett med The Thrills så hadde jeg gått bort, tatt
den stygge capsen din (trailer-caps er så jævlig 2004
uansett) og kastet den til helvete ut av John Dee. Hadde du
gjort det på en av mine konserter hadde jeg hoppet ned fra
scenen og grisebanket deg mens jeg hadde ropt
”Punk’d” inn i hodet ditt din jævla dust!
For det andre så er det teit å ha strikk nederst i
buksebena. Vil du ha bukser som går inn nederst så får du
kjøpe deg noen trange stilige bukser og legge fra deg de
barnslige saggebuskene dine hjemme din jævla, jævla dust!
Jeesssus! Hvis du på noen som helst måte hadde klart å få
lest dette så skal du vite at det bare er å komme innom
kontoret og få hva du fortjener. Blir vel du som må ta deg
av det Petter.
”For en dust” sa min anonyme norsk-iranske
venninne.
”Ja, for en jævla dust” sa jeg.
The Thrills fortsatte med sine fantastiske pop-låter og
pratet med publikum som om de skulle ha spilt foran sine
beste venner hjemme i Irland, fortalte anekdoter og spilte
låter som folk ønsket seg.
”Sist jeg så dem spilte de på en kjempescene i London
foran utrolig mange mennesker” sa hun.
”Jeg vet, utrolig at John Dee ikke engang er
halvfullt” og ”sympatisk gjeng da, hadde trodd
de ville blitt litt grinete av at de ikke er flere her, men
de koser seg jo halvt ihjel”, sa jeg.
”Proffe vet du, ikke som dere her hjemme, nei”,
sa hun i det bandet gikk av scenen.
De trofaste, modige få som hadde kommet for å se dette
vidunderlige bandet klappet dem inn på scenen igjen.
The Thrills takket med å spille min favorittlåt
”Whatever Happened To Corey Haim”. Det er min
favorittlåt fordi:
1. Det er en fantastisk fin låt.
2. Jeg har alltid hatt en ting for både Corey Haim og hans
venn, navnbror og ikke minst sjelefrende Corey Feldman.
Tenåringsskuepillere som hadde alt og endte opp med å lage
lavpannekomedier sammen høye som fjell.
3. Conor Deasy synger som den halvguden han er.
”Stick around and we will be out having a few drinks
with you” sa bandet.
Det hadde jeg skikkelig lyst til tenkte jeg og spurte min
venninne om hun ville ta et par øl med meg.
”Hva skal du nå? Er du keen på å ta et par øl
eller?” spurte jeg henne.
”Nei, jeg jobber tidlig i morgen, ordentlig jobb jeg
vet du, voksenjobb” svarte hun.
”Hei, jeg har jobb jeg også, voksenjobb!”
prøvde jeg å kontre.
”Nei, det vet jeg du ikke har. Ha det bra, ses
kanskje til helgen da,” sa hun og gikk hjem.
Jeg ble ikke igjen jeg heller og gikk hjem mens jeg angret
på hvorfor jeg ikke hadde spurt om å få intervjue bandet på
forhånd. Vi i Furore kan få til slikt, vi er veldig kule.
Da kunne jeg ha hengt igjen, kanskje backstage, og blitt
venner med dem. Forhåpentligvis kommer de snart igjen.
Forhåpentligvis kommer ikke du med den røde capsen, din
jævla idiot!
Tore Løchstøer Hauge
Ps: Angrer forresten på at jeg ikke ga Teenager albumet til
The Thrills bedre anmeldelse. Nå som jeg har hørt på den
noen måneder er den minst like bra som de tidligere
albumene deres. Kjøp den til jul.