6.november 2007:

Mumm-Ra - Club Quattro, Tokyo - 1.november 2007

The British Invasion har truffet Japan, og navn som Kate Nash, Jack Peñate, The Enemy og selvfølgelig Babyshambles er hot shit for tiden. Selv har jeg vært ganske lei britisk musikk siden den første Arctic Monkeys plata, men Mumm-Ra har jo en del koselige låter på albumet ”These Things Move In Threes”. De gjorde vel egentlig aldri noe av seg i Norge, men her i Japan har de fått seg en aldri så liten dedikert fanskare, muligens etter opptredenen deres på Fuji Rock Festival i år.

Club Quattro ligger i femte etasje i et lite kjøpesenter midt i Shibuya, et av de største shoppingdistriktene i Tokyo. Utenfor dørene til klubben ligger en merch-sjappe som har masse forskjellige t-skjorter og stæsj. Smart plassert. Om det var like smart å sette Blink 182 på fullt rett før denne konserten er vel en annen sak. Klubben er kanskje litt større enn gode, gamle John Dee i Oslo, og er strengt tatt mye finere når det gjelder utseende. På japanske konserter betaler man en såkalt ”drink fee” i døra på ca 25kr, som gir deg en drink i baren. Dvs med ”drink” så mener jeg fort enten øl, brus el rusbrus, og man får som regel noe som er litt mindre en et standard kjøkkenglass fra IKEA. Og ølen er som regel utvannet. De tåler ikke så mye alkohol disse japanerne. Men det er jo ikke derfor jeg har kommet, så jeg tar det lille glasset mitt, med Cola for anledningen, og stiller meg bak et par lave japanere, dvs hvor som helst. 

Som det står på billetten, dørene åpner 18:00 og bandet går på 19:00. Punktlige er man her. Og var det tidlig, sa du? Sånn må det være hvis folk skal rekke siste toget hjem igjen etter konserten. Mumm-Ra er i hvert fall i godt humør når de kommer ut på scenen. Vokkis James New spretter rundt på scenen, driver med skamløs publikumsfrieri og innimellom tar han seg tid til å synge litt også. Publikum er med fra første sekund, og da mener jeg klappe-til-takten fra første akkord på gitaren. Det er det helt motsatte av hva jeg har opplevd før på konsert her borte, men jeg blir i hvert fall positivt overrasket. Mumm-Ra leverer energisk så godt som alle låtene fra albumet derav godlåter som ”Out of the Question”, What Woud Steve Do?” og ”She’s Got You High”. De spiller også et par nye låter, der den ene høres ut som et skremmende forsøk på å høres ut som lillebroren, evt barnebarnet, til U2. Men låtene er catchy og stemningen er god, så hvorfor føler jeg ikke at det når helt opp da? Som sagt innledningsvis, så er jeg ganske lei disse britene med deres erkebritiske musikk, erkebritiske vokal og erkebritiske tekster om hverdagslige erkebritiske ting. Jeg merker jeg blir lei ordet erkebritisk når jeg skriver denne setningen også. Mumm-Ra passer rett inn i formelen, og det har både sine positive og negative sider. De er jo for så vidt sjarmerende og livlige, men musikken, jeg har hørt den før. Mange ganger. Jeg klarer faktisk å la meg rive med litt på slutten av konserten, og konkluderer med at det var koselig, men ikke så mye mer. Etter konserten har merch-sjappa utenfor innsett bommerten de gjorde, og har satt på noe livegreier med Babyshambles i stedet i håp om å få huket tak i noen på vei ut.

Kine Christensen