27.oktober 2007:

Animal Collective - John Dee

Når verdens beste og mest spennende band kommer til byen, ville det vært en skam om jeg ikke tok meg turen. Det var det ganske mange fler enn jeg som gjorde også.

Jeg fikk med meg selveste Erick Ellectrick, stuntreporteren fra fineste Frogner, og min mye bedre og vakrere halvdel, og vi inntok John Dee akkurat forsent til å få med meg den finske support-acten. Hang litt med geipen, men det var tross alt Animal Collective jeg var kommet hit for å se. Og som sagt, veldig mange andre.

Det var utsolgt og stappfullt på John Dee denne kvelden, og jeg som har visse problemer med menneskelig nærhet i varme og tette rom, ga klar beskjed til alle som måtte krysse min vei. Men straks jeg hadde brukt opp alle ølpengene mine på merch, så var jeg glad igjen. Skal ikke så mye til vettu.

Animal Collective er ikke akkurat kjent for å sitte for lenge i sofaen, så jeg ble ikke så veldig overasket da de fortalte meg at de kom til å spille ca 60 prosent nytt låtmateriale, noe de også gjorde.

Denne kvelden var de bare tre stykker på scenen, for sistemann, Deakin (tror jeg) har bestemt seg for å ta seg fri ut året. Hvordan kan man ta fri fra dette bandet her a? Jeeebus… Men Avey Tare, Panda Bear og Geologist klarte brasene enkelt alene. De brukte det de kunne av synther, samples, gitareffekter og stemmeforvrengniner og lydbildet for kvelden sendte meg mildt sagt inn i lettere lykkerus. Det er sånn Brian Wilson må ha følt seg på 60- og 70-tallet. Avey Tare hoppet som regel i ring og spilte gitar og sang midt på scenen, mens Geologist hadde på seg en lampe på panna, og så stort sett ned på denne maskinen/synthen han spilte på hele kvelden. Panda Bear sto i sitt hjørne og romstrerte over sitt elektroniske instrument, og spilte litt trommer stående når han følte seg kallet til det. Det var en gang han gjorde begge ting samtidig også faktisk.

Konserten varte i en time og tre kvarter, og det var ikke et sekund for mye. Uforutsigbart og deilig. Vi fikk ”Peacebone”, ”Chores” og ”#1” fra siste skiva, ’Strawberry Jam’ og ikke minst kanonlåta, ”Grass”, fra den fantastiske ’Feels’. Ellers var det som ventet mange nye låter. Konserten var en fest, jeg dro hjem i lykkerus med ny t-skjorte, og absolutt alle jeg traff den kvelden dro hjem med verdens største smil. Nei, det hadde forresten jeg det.

Andreas Milde