25.september 2007:
Old Crow Medicine Show - John Dee
Jeg er ingen religiøs mann. Men jeg er ganske sikker på at
det finnes en djevel. Noe var det i hvert fall som hadde
tatt bolig i kroppen til Ketch Secor denne fredagskvelden
på John Dee. Under de første tre låtene Old Crow Medicine
Show spilte, trodde jeg Secor var blind, der han smalt løs
på fela si med en diabolsk hissighet, slik blinde mennesker
med skjerpet hørsel og musikksans ville gjort. Etterhvert
som han dro frem både munnspillet, som for øvrig fikk like
hard medfart som fela, og banjoen, så skjønte jeg at denne
karen hadde alle sansene i behold. Og at han, uansett
hvilket instrument han trakterte, ga seg fullstendig hen
til låtene han spilte.
Old Crow Medicine Show er et bluegrass-band, som med
åpne armer har hilset både country, folk, rock, pop og
blues velkommen inn i musikken sin. Nevnte Secor må sies å
være en slags frontfigur i bandet, men de fire andre gutta
gjør sitt til å enten gi låtene et vanvittig driv, eller en
følsom country-touch. På midten av scenen hadde bandet
plassert den eneste fyren i gruppa som ikke sang, men som
derimot hadde scenens største instrument i en veldreid
ståbass. På hver sin side av bassisten sto henholdsvis
Secor og gitarist/vokalist/Townes van Zandt-look-a-like
Willie Watson. Ytterst til venstre sto Kevin Hayes på
guitjo (guitar/banjo=guitjo. Duh.) som Secors rake
motsetning,- fjellstø med et steinansikt som bare
unntaksvis smeltet i et svett glis under de hissigste
låtene. Som seg hør og bør i et bluegrass-band, så var det
totalt fravær av perkusjon. Likevel kunne man lett høre at
disse gutta ikke bare har Bill Monroe og Bob Dylan i
platesamlingene, men også like store doser Nirvana og
Public Enemy (som visstnok er noen av inspirasjonskildene
deres). Bob Dylan har for øvrig samskrevet den fantastisk
vakre ”Wagon Wheel” med nevnte Secor.
Rett foran scenen sto en blanding av amerikanere,
Bandidos-wannabees, fedre og country-kids i en slags
låvedans-moshpit og sang høylytt med mens de danset og
drakk. Og når bandets tidligere turné-kompanjonger
inkluderer Dolly Parton og Merle Haggard, så er slike
tilstander den naturligste ting i verden. I tillegg viste
John Dee seg, som så ofte før, som den konsertscenen i Oslo
som best kombinerer god plass med deilig intimitet.
Konserten gikk over to set, med et kvarters pause i mellom,
og hadde all den jovialitet, humor, spilleglede og
amerikansk publikumsfrieri man kan ønske seg av et slikt
band.
Konklusjon:
Nydelige ballader + fandenivoldsk rocke-bluegrass +
firstemte vokalharmonier + en vanvittig karisma + verdens
kuleste Ketch Secor = Årets morsomste konsert.
Elementær matematikk.
Johan Rogge Loennecken