Hellsongs - Mono
Ah... Kjipe søndag. Verden er dust. Gårsdagen består av sorte hull og magen er kjip etter en overdose sur, billig vin. Det føles som at ingen i hele verden forstår deg og dine behov. Emo. Rett og slett. Kraftemo. Hva gjør man da? Man drar på konsert...
Det var hvertfall akkurat hva jeg gjorde, etter sterke anbefalinger fra både min bedre halvdel og en kjær Furorekollega. Mono var stedet, bandet het Hellsongs og mine forventninger var lik null.
Jeg visste nemlig relativt lite om Hellsongs før denne søndagen. Jeg hadde hvertfall fått med meg noe viktig informasjon, som at Hellsongs spiller, og forsåvidt er grunnleggere av, den hittil noe ukjente musikksjangeren Lounge Metal. Kort og greit rolige loungeversjoner av kjente metallhits. Shit, tenker du sikkert nå. Akkurat som jeg tenkte første gang jeg hørte om bandet. For det er noe som skurrer med en gang kjente sanger presses inn i en sjanger de ikke er ment for. (Ja, jeg tenker først og fremst på Wonderwall med The Mike Flowers Pops... Og, Gud forby, alle maltrakterte sanger av "De Nye Gitarkameratene".) Så faresignalene var der... Helt til jeg satte meg ned og hørte gjennom deres Lounge EP, villig til å la meg overraskes positivt. Og sangene funket faktisk bra! Men det var på en EP. De hadde fortsatt til gode å vise frøken Askeland at Lounge Metal ikke var en vits som, akk, så mye annet. Det skulle visst definitivt være verdt å ta turen på Mono. Jeg ga det, om enn noe tvilende, en sjanse... Som forøvrig varte helt til...
Bandet entret scenen, og ekte Gøteborgsmagi tok livet av
alle kjipe føleleser. Emo? Jeg? HAHA! Verdens blideste
stake av en mann, gitarist Kalle Karlsson, satte standarden
for kvelden, med et glis ut av denne verden. Pianist Johan
Bringhed gjorde meg lysten på å flytte til Småland, og bli
en jovial svenske med skeivt smil. Derav min første tanke
om å ville spise opp fyren. Om enn ikke så bokstavelig.
Enda bedre ble det da en sortkledd alveskikkelse i vokalist
Harriet Ohlssons egen høye, lille person fylte scenen... Og
disse skulle spille metall?
Det var akkurat det de skulle... Første sang ut var
"Breaking The Law" med herlige Judas Priest. Deretter
fulgte de opp med Metallica og en deres udiskutable
klassiker "Seek And Destroy". Publikum ble oppfordret til å
slenge seg inn på litt allsang, en oppfordring som virkelig
ble fulgt til fulle. Da Iron Maidens "Running Free" ble
presentert som "feministisk gubbrock" lød det spredt
humring rundt i lokalene, og underveis i sangen kunne man
nærmest føle på man en stadig tiltagende stemning blant
hardbarka metallelskere. Selv de måtte innse at metall
aldri har vært så sjarmerende. Svenskenes egne metallhelter
Europe ble representert med en smekker versjon av "Rock The
Night", og jeg må vel kunne påstå at jeg aldri har hørt
eller sett Europe like vakkert, estetisk og musikalsk.
(Sorry Joey Tempest, du hadde i det minste håret som rocka
mest...) Når Slayer ble representert med Seasons In The
Abyss, slo det en enkel sjel som meg selv hvor nydelig
metall faktisk er. De som kjenner meg godt ville kanskje
slått meg i hodet med noe hardt, men der og da var jeg
solgt. Jeg ble en Lounge Metalfan. På flekken.
For ikke bare klarte Hellongs å gjøre ære på virkelig
kjente metallslagere. De gjør det i tillegg uten å ødelegge
hverken ungdomsminner eller sitt eget gode navn og
musikalske rykte. Til tider ble det hele gjort så elegant
og lekent, at man tok seg selv i å både glise, måpe og
nikke annerkjennende til ukjente i publikum. Når da i
tillegg Harriet Ohlsson innehar en stemme som ikke bare går
langt utenpå sin egen på Hellsongs Lounge EP, men som i
tillegg trollbinder gamle metallfans, ja, da selger jeg
sjela min til djevelen om det er det de vil. Med andre ord
kan jeg lett forstå min nevnte Furorekollegas noe ekstreme,
(om enn sykelige...?), fascinasjon for vesle Harriet.
Tekster og sanger ble nærmest gitt en ny mening. Og skal
jeg være skikkelig bløt, fikk jeg for aller første gang opp
øynene for teksten i "Run to the Hills" av Iron Maiden. Og
litt vondt i hjertet etterpå. Stakkars indianere.
For å virkelig sette toppen på den berømte kransekaka,
valgte disse deilige svenskene å avslutte settet med å vise
oss nordmenn litt ære. Når de da covrer hva de velger å
kalle Norges beste matallband gjennom tidene, ja, da jublet
en liten jente inni meg. Og med TNT`s "1000 Lovers",
versjon Lounge Metal, på repeat i hodet, tok jeg igjen for
meg av Oslonatten og satte nesa hjemover som en meget
fornøyd frøken. Slettes ikke emo. Heller litt
fandeninvoldsk, småforelsket og ør. Og med et stort ønske
om å plutselig hete Harriet.
Hilde Sverdrup Askeland