11.september 2007:
Nomber 5s på Sjöhesten i Stockholm
Noen band er det vanskelig for oss i Furoreredaksjonen å
skrive om siden vi spiller i dem selv. Pleier det å hindre
oss, overhodet ikke, men vit at vi iallefall har vurdert om
det blir kleint. Vurdert og funnet ut at ja det blir det,
men at det aller meste vi skriver er kleint uansett, så
hvorfor ikke? Og, siden vi er blodfans av våre egne band,
egentlig ikke noe vi bryr oss om uansett.
Nomber 5s er et av disse bandene med medlemmer som strekker
seg langt inn i det aller helligste. Det er også et kickass
indie-outfit. Så bra at brilleindiesvenskene har begynt å
trykke dem til sine spurvebryst.
Ledsaget av min svenske overklassevenn, la oss kalle ham
Tjorven, fikk jeg beskjed om at dette var et sted han
egentlig aldri var på. Flaks, tenkte jeg, etter å ha
tilbrakt kvelden i forveien på Stureplan. Tjorven har
tidligere produsert E-Type, for å si det sånn.
”Vem är det som spelar nu?” spurte Tjorven.
”Hvem er det som spiller nå?” spurte jeg
Andreas Milde.
”Springfactory, de har medlemmer fra Suburbian Kids
With Biblical Names, de er liksom kompisene til oss i
Nomber 5s da.”
”Vem är den lilla snubben med det röda håret?”
spurte Tjorven så.
”Er det Ravi, Andreas?” spurte jeg.
”Seff, Ravi er fan han vet du.” sa Andreas.
”Er han her bare for å se dere?” spurte jeg
igjen.
”Nei” svarte Andreas.
”Vem är Ravi?” spurte Tjorven.
” Det er han: Dødssøt, dødssøt…” sa jeg
til Tjorven, før Andreas sang med:
”Og alle vil ha fingra i deg!”
Springfactory var en deilig blanding av Raymond & Maria
og Shout Out Louds med den spesielle lyden svenske
indiepop-band har.
”Hvorfor har alle briller og altfor kort pannelugg,
litt for korte bukser og rutete skjorter?” spurte jeg
Tjorven.
”Og sånne bærenett som Magnus Eliassen og vennene
hans går rundt med” skjøt Andreas inn.
”Det är så der svenska indiekids klär sig” sa
Tjorven.
”Litt som i det kulturelt helt forskjellige landet vi
kommer fra, interssant” sa vi og nikket til
hverandre.
Nomber 5s hadde fått æren av å avslutte konsertene på
konseptet som gikk under navnet Club King Kong.
”I zink zhey got das name from Germany” sa en
kille fra Hannover mens han kjøpte den nye Nombers skiva
Putting The D Into Emo etter konserten var over.
Konserten var en fest i seg selv, både på og foran scenen.
Rytmeeggspillere ble byttet ut i et rasende tempo,
Springfactory og Nombers i skjønn forening, og var det ikke
han lange hiawata!-vokalisten som var med å sang en sang?
”Grymt, hyfsat kul” sa Tjorven.
”Ja, that’s the way we roll” sa jeg.
”Han basspälaren liknade på Earl fra My Name Is
Earl” sa Tjorven om Benny som hadde steppet inn på
bass i Martin Nordbys fravær.
”Det tenkte jeg også, grymt” sa jeg.
”Grymt” sa Tjorven, og ”nu åker vi til
Stureplan och et ställe der dom har VIP-avdelingar.”
”Grymt” svarte jeg.
Tore Løchstøer Hauge