Monomen live i Blaker(!)
Jeg våknet lørdag morgen til en melding fra ei venninne
av meg: ”Du, bli med på Monomen konsert i dag
a?” Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg har
vært svak for disse tungluggede new waverne siden de spilte
seg inn i hjertet mitt på Øyafestivalen tidligere i sommer,
så, uten noe videre ettertanke, slengte jeg kjekk og grei
over et ”Selvsagt” tilbake. Da jeg senere fant
ut at mitt lite overveide svar hadde lovt meg bort til et
rusfritt ungdomsarrangement ute i Blaker, begynte jeg noe
foruroliget å lure på hva i all verden det var jeg hadde
rotet meg bort i. Heldigvis skulle det ikke mer enn en
dusj, et gjesp og en Drum of Glass til, før all tvil hadde
forsvunnet. Klart jeg skulle til Sørum. Det er utrolig
hvilke lengder man er villig til å gå for et par velkledde
smågutter med hver sin synth under armen.
Og hvilke lengder vi gikk også. Blaker er akkurat så langt
unna som du tror. Og enda litt til. Etter en feilkjøring,
noen velvalgte banneord, og tålmodige veibeskrivelser fra
et par fortumlede innfødte, ramlet vi omsider inn på den
noe bortgjemte Åafestivalen. Vi fikk fort opplyst at dette
bare var andre året arrangementet fant sted, men, at de i
løpet av sin snaue levetid, allerede hadde klart å skaffe
seg et navn, og et godt rykte, blant både Oslo- og
lokalbefolkningen. Jeg skammet meg litt over mine tidligere
tvil, ga meg selv en lavmælt, men velfortjent,
skjennepreken, og konkluderte raskt med at dette faktisk
var et skikkelig fint tiltak. Noe det virket som de
resterende syttiåtte festivalgjengerne sa seg enige i også.
Greit, ølen glimret med sitt fravær, men til tross for den
noe overveldende edrueligheten, var stemningen på Åa
upåklagelig. Fjortisene klina, smugrøykte, fnisa og
steinalderflørta, og det var nesten så jeg ønsket meg
tilbake til ungdomsskoletiden selv der et lite øyeblikk.
Men bare nesten.
Det som kanskje fascinerer meg mest med denne gjengen, er at enten om de står på en stor scene foran hundrevis av publikummere i Middelalderparken, eller spiller for et par oversminkede tenåringer ute i en skog i Blaker, så gir de akkurat like mye. Monomen er Monomen, og de går ikke på akkord med noen. De er unge, de er flinke og de er stolte av det. Det er nesten så jeg skulle likt å sett fødselsattesten til en av de gutta her snart, for at ingen av dem har rundet tjue enda, har jeg vanskelig for å tro.
Dessverre gjorde en programforskyvning at syntherne ikke fikk mer enn skarve 25 minutter på scenen, men det var allikevel nok med tid til å overbevise meg. Igjen. Til tross for at det korte settet ble et pop’ete et sådan. Jeg må innrømme at jeg kanskje savnet et par av de vokalløse sangene fra plata innimellom, men låtlengsler og tidmangel satt til side, var ikke de andre konsertoppmøtte annet enn storfornøyde. Dette er lokale helter, helt klart. Eventuelt er de bare helter, punktum. At flere og flere trykker Monomennene til sitt bryst, er herlig velfortjent. Plata alene burde kanskje være nok til å klare å verve en trofast fanskare, men om man får sjansen til å se dem live, er det vanskelig å ikke bli hekta.
Jeg har fått med meg at originaliteten til Monomen har blitt spørsmålssatt ved et par anledninger også. Men for min del kan de la seg inspirere akkurat så mye de vil, så lenge de fortsetter å være så bra som det her. Det er ikke mange band som kunne lurt meg bort fra skyskrapere og asfalt, til fordel for en knapp konsertopplevelse ute i et skogholt, og allikevel fått meg til å føle at det hele var verdt turen. Nemlig. Jeg heier på Monomen.
Tekst: Pia Emilie Lystad
Fotos: Mia Frogner
(pia og mia på tur altså…)
