26.august 2007:
Øya 2007 + The Office = Sant!
Øyafestivalen er over. Konserter, platesjapper, økologisk
vin, teater, kino og ølparadis. Et kulturelt
overflødighetshorn. Og nå er det hele over. Tomheten sniker
seg på. Et kulturelt vakuum. Jeg skjønner at det kun er en
ting å gjøre for å fylle tomrommet,- jeg må tilbake til
utgangspunktet. Den moderne kulturs navle, dens absolutte
midtpunkt og urkraft. Jeg snakker selvfølgelig om The
Office. Og mens jeg tilbringer søndag formiddag i sofaen,
med tre sesonger av serien rullende over skjermen, så
kommer også minnene fra festivalen tilbake i hodet mitt.
Hver uforskammete kommentar fra David Brent, hver
hårreisende observasjon fra Gareth Keenan. De bringer nye
øyeblikk frem på netthinnen…
”Actually, orientals make excellent workers”
Om ikke annet, så er de da annerledes, Tinariwen. Kledd som
ørkennomader i lange kongeblå kjortler, med hvite
turbanaktige greier surret oppå hodene sine. Selvsagt
spillende på elektriske og akustiske gitarer, akkompagnert
av bongotrommer og smektende ørkenmusikk. Artig, absolutt,
men etter tre-fire sanger gikk det sakte opp for meg.
Hmm…hvor er Converse-skoene? De trange buksene?
Poseringen? Jeg skjønte kjapt at jeg aldri kunne leve meg
ordentlig inn i denne musikken som burde gitt meg nytt syn
på livet. World music. ”Er ikke all muskk
verdensmusikk?” spør du kanskje, og stryker
sosialantropologi-diplomet ditt. Uansett, Tinariwens musikk
falt aldri helt i smak, og jeg skjønte til slutt at den
engelskspråklige verden forblir min primære musikkilde.
Særlig etter at Bonde do Role hadde vrikket seg fullstendig
bort på Vika-scenen samme dag.
”El vino did flow…”
”Rrrrrrringneeees!!” ljomet det ut fra scenen
litt senere på dagen. Tromme-/synth-duoen Matt & Kim
hadde entret Vika-scenen, Matt med gode doser Ringnes og
vino innabords. Han pratet, han lo, han drakk bokser med
norsk øl, og han smilte konstant i en drøy halvtime. Godt
humør smitter, og de spilte musikk som passet smooth sammen
med party-stemningen de selv prøvde å skape. Og da Matt mot
slutten minnet folk på en av musikkvideoene deres der folk
kastet ting på de to stakkarene i bandet, hengte publikum
seg villig på. Festivalprogram, plastkrus, og alt annet
dispensable ble kylt opp på de to musikerne på scenen. Som
tok det hele med uforskammet godt humør. Good times!
”Well, my dance was impromptu, but that
shouldn’t give me any extra credit”
Lørdag var det dansetid på Enga-scenen. The Go! Team sto
for musikken, og den über-sensuelle vokalist-negressen
Ninja hadde tatt på seg sin korteste hvite kjole for
anledningen. Alt lå egentlig godt til rette for en festive
aften, og det ble nesten dét, men det norske publikummet
hadde litt tungt for det den kvelden. Kanskje noen av
Tinariwen-gutta burde tatt kommandoen foran scenen. Bongo
fra Kongo. Ali fra Mali? Det holdt nesten for The Go! Team.
Kanskje ikke hæla i taket. Men definitivt tenna i tapeten.
”Two lesbians, probably. Sisters. I’m just
watching”
De fire stadiene i en Yo Majesty-konsert:
Smiling og tapping med skotuppene, de to lesbete rapperne
Shunda K. og Shon B. hopper og roper rundt på scenen, og
man kan ikke annet enn å bli småglad.
Den tjukkeste av de to rapperne drar av seg toppen og
flekker puppene. Man går over i en tilstand av mildt sjokk
og yr glede. Tits? Sweet…
Man innser raskt at punkt 2 er langt mindre erotisk ladet
enn man hadde håpet på. En kortvokst dame på 90 kilo som
rister så hardt på overkroppen at man frykter puppene skal
løsne og drepe en stakkars publikummer, er mer komisk enn
opphissende.
Man er tilbake på punkt 1.
”Will there ever be a boy born that can swim faster
than a shark?”
Svaret – er Jens Lekman. Svensken leverte
Øya-festivalens beste konsert. I det minste for
undertegnede. For det første fordi jeg elsker fyren. For
det andre fordi han bidro med smil, ydmykhet, en dose humor
og et knippe perfekte hits. Og for det tredje?
Fordi han kan svømme raskere enn en hai.
Fact.
Johan Rogge Loennecken