Øyafestivalen 2007 - fredag:
Hui og hei, for en dag dette skulle bli. Kanskje festivalens sterkeste dag hvis man ser på bandene som skulle spille.
Superfamily åpna sterkt og viste seg som en perfekt start på fredagen i parken. Dansing, litervis med sjarm og veiving av det franske flagget. Etter boysa fra Moss, var det duket for mine australske favoritter i Architecture in Helsinki. De spilte kult nok, likte best den kvinnelige vokalisten og det var en jovial opplevelse. Muligens litt for stor scene for dem? Ikke noe mer å si om det egentlig. Klokka ti over tre begynte Spoon sitt sett på Sjøsiden, og jeg ble egentlig litt skuffa. Småkjedelig, og det virka som om de aldri kom helt i gang.
Bedre var var det klokka fire, når mine elskede venner i
hiawata! spilte sin aller første konsert på Øyafestivalen.
Det var et flott sett, og veldig koselig med de flotte
gjesteartistene tilstede også. Bjarne fra Harrys Gym, Bjørn
Inge fra Campfire Kansas og Magne fra Accidents Never
Happen som før øvrig var hjemme fra England denne uka. Heia
hiawata! Veit ikke om jeg har sagt det til dere før, men
jeg er vanvittig glad i dere. Og, ja fikk en svær klump i
halsen når dere spilte ”Handsome boys make
graves”.
Klokka halv seks kom dagens nesten største høydepunkt.
Battles leverte varene så det holdt, og overføringen fra
plata (kanskje en av årets beste) fungerte utmerket. Frøken
Lily Allen avlyste selvfølgelig, men unge Jens Lekman kom i
stedet og smeltet noen hjerter med sin vakre vakre
popmusikk. Det var vel ...Trail Of Dead jeg skulle se
uansett. Grunnet et intervju med Battles ble det kun fem
låter, men følte at det var milevis unna konserten på
Rockefeller for et par år sida. Synd, for bandet er jo et
av de beste i verden. Nå ble selvfølgelig
Battles-intervjuet helt sinnsykt forsinka, så min flotte
kollega, Andreas, tok på seg oppgaven i stedet sånn at jeg
skulle få se The Jesus & Mary Chain. Og sannelig, jeg
fikk faktisk fire ord med Torgny Amdam (se egen sak).
At The Jesus & Mary Chain faktisk var på Øya var veldig
stort, og ”Psychocandy” er et av de beste
albumene jeg veit om. Det låt bra nok egentlig, ikke en
veldig utagerende konsert som i gamle dager. Men, hei, med
låter som ”Some candy talking”,
”Reverence” og selvfølgelig ”Just like
honey” var det stort gitt. Er man fan, var man glad
den kvelden for at de det hele tatt var der.
Nå fikk jeg egentlig lyst til å skrive en klein tittel som
f.eks. ”Who put the Erick
in Roky
Erickson”. Og det gjorde jeg også. Legenden var
opplagt (og ikke innlagt) som en ungsau. Og konserten var
utrolig bra. Regnet kom, Roky spilte og alle smilte. At vi
fikk være vitne til hans første, og kanskje siste konsert
på norsk jord var rørende så det holdt. Lurer på hvor mange
som gråt litt egentlig.
Jeg droppa Thomas Dybdahl som den største selvfølge, og
fikk med meg Cheeseburger på Vika i stedet og det angrer
jeg ikke et sekund på. Konserten var en megastor
overraskelse, for jeg liker ikke skiva i det hele tatt. Men
elska dem live. Vokalisten introduserte bandet som
”Burger med ost” (jepp, han sa det på norsk) og
det er et alltid vinnende trekk for å få publiken på sin
side. Kvelden endte i en orgie av white russians på Garage.
En god dag ble det faktisk. Og festivalen var snart over!
Hjælp! Kun en dag igjen.
Erick Ellectrick
Øyafestivalen 2007 -
lørdag >>