Øyafestivalen 2007 - onsdag:
Oh, oh, Øya, baby! Der var vi i gang igjen gitt.
At mitt venstre kne var lilla og i helt feil vinkel (på grunn av Sigh & Explode eller? Sikkert min egen skyld egentlig) satte ingen demper på forventingene denne dagen gitt. Drosjebil fikk jeg ikke, men med det flotte kollektivtilbudet her i byen klarte jeg å karre meg ned i middelalderparken rundt tre. Det var Bare Egil som starta, og seriøst, det var tøysete. Men mannen skal ha litt props for å spille ”Amandus var en dokkemann”. Ellers var konserten fjolleri som forventa. Men, vi har jo alle den første plata hans på gutterommet har vi ikke?
Kvart over tre, og med the Boredoms, kom et av de første
høydepunktene på årets festival. Støy, støy, støy, tre
trommesett, gærne og fantastiske Eye på vokal. Og Yoshimi
da. Ah, Yoshimi.... You don’t belive me? En
fantastisk gig. Kanskje litt sært for noen, men da kan dere
skryte at dere har sett et band som folka i Sonic Youth har
som favoritter. Nok en fantastisk booking fra Øyaledelsen
(Jeez, dere hadde jo The Fall i fjor jo, dere kan dette her
eller?). Seff!
Etter Boredoms blei det en tur bort på Vikascenen for å se
Monomen. Nei, ikke Mongomen, Monomen heter dem. De ser
freshe ut, men å spille den type musikk i 2007 blir litt
for streit og anonymt egentlig. Låtene faller kjapt
igjennom, og det er egentlig ingenting som fester seg
spesielt. Samma kan vel sies om Ida Maria. Alle har vel
hørt den P3-hiten ”Oh My God”? Streit og
forutsigbart. Kan ikke frøken Ida M. begynne å spille litt
mer punk a? Hadde sikkert vært jævla tøft, for hun kan jo
faktisk synge veldig bra.
Vi skulle egentlig hatt et intervju med Matt & Kim her, men hørte vi noe fra plateselskapet a? Nei. De spilte en kjempekonsert forøvrig. Publikum fikk lov til å hive dasspapir, epler og diverse andre gjenstander på dem. Sannsynligvis onsdagens beste konsert. Hvertfall den jeg ble mest glad av. En lykkepille, og det hjelper godt når du ser artister som viser stor glede av å spille for deg.
Etter Matt & Kim fikk jeg i meg to slices med økologisk pizza, var innom Platekopaniet-standen for å skaffe meg skiva til Planningtorock. Fin plate det ass! Så to låter av Bonde Do Role, noe som ikke gjorde no spes inntrykk. CSS-kopier? Jo, det er jo faktisk det det låter som. Fin vokalist da.
Frøken Amy Winehouse avlyste og ble erstatta av Minor Majority. Ja, du veit, det streite Blindern-bandet. Men, min kjære mor, Kirsten, elsker dem. Og de spiller jo i Oslo sånn ca hele tida uansett. Kred for å stille opp på så kort varsel, det skal Pål & co ha!
Headliner denne kvelden var Nine Inch Nails, et av mine favorittband fra ungdomstida. Med lys, lys, røyk og Trent Reznor ble det til slutt en veldig flott opplevelse. De starta med nyere og ikke så bra låter, men det tok seg voldsomt opp. Og det var gøy å høre den ihæjlspilte ”Hurt” i originalform. Overhørte faktisk en tosk som sa ”Jævla teit da, og spille en låt av Johnny Cash liksom”. Jøss, sånn har det blitt gitt. Oj, var det ikke en kar som satt bak meg å pissa. Jepp, satt og urinerte. Og jeg ble ufrivillig vitne til at han husket å melke penis også.
Det skulle blitt en tur på Stratos, men grunnet mistenkelig rusmisbruk og fjærne grønne øyne (som vaktene sa gitt. Finn på noe annet å si a, har hørt det før) ble det Mono, Garage med min venn Bjørn Inge (Mr. Campfire Kansas) og Mono igjen. Fikk noen klemmer av flotte jenter, og da var Stratos-fadesen milevis unna. Men, det kommer vel alltid en torsdag, fredag og lørdag?
En fin dag uten de aller største høydepunktene egentlig. Men, koste meg uansett jeg. Og det håper og tror jeg det var flere som gjorde.
Erick Ellectrick
Øyafestivalen 2007 - torsdag >>