19.august 2007:

Klubbøya 2007

Etter en tjuvstart på mandagen med bl.a. eksentriske Gtuk på Spasibar og sjenking til klokka halv ni morgenen etter med Magne fra Accidents, var min føste tanke at denne kvelden skulle tilbringes i ensomhet under dyna milevis unna alkohol og fylleprat. Sånn ble det selvfølgelig ikke, og klokka fem var jeg allerede godt i gang igjen. Dæven, for et liv.

Vi diskuterte litt om det skulle bli Monzano på Dattera eller Hellsongs på Internasjonalen. Vi valgte det siste, og Hellsongs hadde omtrent identisk setliste som forrige gang jeg så dem. For all del, det er jo smoothe greier, men likevel ble det litt plankekjøring over det hele. Videre fulgte vi Napoo og Magnus Moriarty på samme scene. Det var nok sistnevnte som gjorde størst inntrykk, for fans av Magnus er vi vøtt.

Det ble en kjapp rett med asiatiske reker, før vi rant bort til SubScene for å høre på våre brødre, fra andre mødre, i Sigh & Explode. De hadde vel ikke fått de beste utsiktene før en konsert, med påkjørsler og 40 i feber blant medlemmene i bandet, men tror du ikke de spilte en kanonkonsert likevel a? Aldri kjedelig på konsert med Sigh & Explode! Og hei, hørte vi litt Dylan McKay der også? Det var innihælvete varmt der, og jeg kan banne på at jeg gikk ned to buksestørrelser. Men, for en gjeng, og for et bra band dem er!

Etter nitti glass vann og litt fram og tilbake endte jeg på Spasibar. Vi fikk med oss de tre siste låtene fra Truls And The Trees. Og fyttikatta for et suverent orkester de er, håper det ikke blir for lenge til jeg ser en full konsert med de igjen. Vi lytta litt til Koppen også, finfine greier forresten, før vi tok en drosjebil til Verkstedet for å se Evergary. Jeg har aldri sett Evergary før, og likte godt det jeg hørte. Sjarmerende gjeng er dem og gitt. Har dere en demo/promo til oss eller, kara?

snoras
Plutselig blei klokka farlig seint, og en drosje ble praia opp til Spasibar igjen. Hei, det var jo tross alt Snöras som skulle spelle for oss. Med to trommiser. Det var stappfullt, shittvarmt og lettere panisk steming blant alle de som ikke slapp inn. Alt ble selvfølgelig glemt når Snöras satte i gang. Som jeg har nevnt før, er jo Snöras et av de mest interessante bandene vi har i Norge, og de overbeviser gang på gang. På plate og sist gang jeg så dem på Blitz. Deiligdeiligdeilig. Og sannelig, kom det ikke en trommeslager fra Sigh & Explode inn gjennom vinduet med sekk og verdens største glis. ”Det er ikke hver dag jeg ser to av mine favoritt-trommiser på samme scene, da er det jo fy fankern meg lov å ty til spesielle entreer er det ikke”? Jo, Tore Kristian. Det er faktisk lov det assa.

Etter å ha fått igjen pusten, dro jeg rett hjem og var ganske slått ut. Og festivalen hadde jo strengt tatt ikke starta engang. Alt i alt var klubbdagen trygg og god. Trygt som å se bra band du liker godt. Og det er nesten ikkeno som er bedre enn det gitt.

Erick Ellectrick

Øyafestivalen 2007 - onsdag >>