19.august 2007:

SHOUT OUT LOUDS- JOHN DEE/ KLUBB- ØYA 7 AUGUST 2007.

Siden Shout Out Louds var en av fjorårets beste konsertopplevelser, var det en selvfølge å ta turen til John Dee denne hete sommernatten under årets klubbøya for å undersøke om suksessen kunne gjenta seg.

Etter en sommer preget av hardt arbeid og mye regn, har det ikke blitt så mye tid til de store festlige utskeielsene så langt. Så når det da endelig dukker opp noe som minner om ’indian summer’, og det er duket for noe som potensielt kan bli en av årets konsertopplevelser, ja, da er det bare å slå til. Which I did… Det var en lykkens dag, kveld, natt. Neimen om jeg vet. Men det var lykke. Shout Out Louds leverte, til tross for at de manglet femtemann, eller dame; deres kvinnelige keyboardist ble sent på sykehuset tidligere på dagen! De gjenværende medlemmene veide opp for hennes manglende deltagelse, og fikk John Dee til å syde. Det var hett, vokalisten var heit, det kokte, det var stappfullt. Og etter åpningslåta; spor seks (”impossible”- som for øvrig starter med et gitarriff som er som snytt ut av nesa på Phoenix.. ikke at det er noe galt i det... Flott låt!) fra den splitter nye plata ”Our Ill Wills” var det ikke tvil om at dette holdt mål. Det holdt mål. Det funket, det rykket i begge danseføttene, ja i alles danseføtter vil jeg påstå, og smilebåndet. Jeg, Jules, på folkemunne, ble fra første sekund revet med i en evigvarende pop- rus. Eller var det frøken alkohol som tok overhånd…? Uansett føler jeg at den krøllete lappen jeg fant på bunnen av vesken i morges er en ærlig og ektefølt oppsummering av konserten (delvis utfylt/ komplettert i dag for større forståelse);

- Dette var bra ass! (en venninnes uttalelse)
- Åpnet med låten fra nye skiva: impossible
- The comeback- første
- Don’t say no. cry cry cry (dvs “Shut Your Eyes”)
- Too much a nightmare (“Suit yourself”)
- Noe jeg ikke husket
- It’s gonna be TROUBLEEEEEE. Love is no more. 100 degrees.
- (noe som er så stygt skrevet at jeg ikke skjønner det selv)
- Why don’t you give love (“Tonight I have to Leave it”)
- Åttitallsgrønn skjorte, sorte jeans, brune semskede sko (vokalistens antrekk)
- Udelt positiv
- Avslutningslåt- I don’t want to change (? Nokså uleselig..)
- Choose another way- Little by little (dvs ”Very Loud”)
- 2 gitarer
- Bra publikum
- Fullt John dee
- Buksesmekken nede (en i bandet altså. Jeg hadde selvfølgelig kjole.)
- Vokalisten var HEIT
- Tilbake i september (dette viste seg å være november)

Essensen i konsertopplevelsen. Var det årest beste? Nei, dessverre. Jeg overvar nemlig Gillian Welch for kun få dager siden, og dèt var årets beste.. så langt. Men vår svenske venner suser rett inn på en velfortjent topp fem! Jeg gleder meg til neste gang, da også med ”the fifth beatle”. Frem til november kan du kose deg med ”Howl Howl Gaff Gaff” og ”Our Ill Wills”, ønske herr høst velkommen, og akseptere at det har regnet mye denne sommeren. Hva så? Du har Shout Out Louds til å varme deg.

Julie Sandberg Pedersen