Furore i Harare har vært på Slottsfjellfestivalen. Vi så helter som Jens Lekman, Loney,Dear og Of Montreal. Men hva skjedde? Jo, vi hadde det så gøy at vi glemte å skrive om våre opplevelser. Huff, pinlig. Men gudskjelov kom vår redningsmann, Don Johnson, nei, John Johnson var det, til unnsetning. Her har du det nyeste tilskuddet til Furore-familien sin Slottsfjellopplevelse.

Hvorfor Slottsfjellfestival?
 
Jo fordi det er så fordømt trivelig...........
 
Det var bare å ta beina fatt og få med seg stemningen som masse trivelige folk, musikk og gamle vikingruiner gir deg....Her er det historisk grunn og det er vel ikke så jævla rart at banda vil spille på fjellet i Norges eldste by....
 
Først ett par praktiske ting,
 
1. Husk å ha kondisen i behold (trappa opp til birkebeiner scena dreper deg etter 3 runder)
2. Ikke kom med krykker ( spør Andreas)
3. Ikke piss på andre steder enn dassene: "det er vakter som hiver deg ut av festivalen hvis du pisser på den gamle borgen" (har sett det skje)
4. De har helt utrolig flott økologisk potetgull (ikke spør om navnet) munnvikene slever og det river i smaksløkene...
5. Burgeren er og god...
6. Dette er norges flotteste festival! (men her blir jeg innhabil da jeg kommer fra Tønsberg)
 
Som sagt, festival = konserter og jeg fikk med meg noen, men ikke så mange. Gammel "indiekid" som jeg er, så ville jeg gjerne få med meg Calexico, men klarte ikke å komme meg på fjellet før på lørdagen. Startet istedet med friskt mot på dag 2 med Tønsberg/ Oslo orkesteret Montèe.

Første tur opp trappa var ett faktum

Det var god stemning og akkurat passe med folk . Dette var en flott liten start på dagen. Med låter som allerede på demonivå gjør skam på alle Talking Heads-kopier, kunne vel ikke dette gjøre skam på dag 2. De leverte godt med dynamikk og nonchalant holdning, og det var mer enn nok til at folk stod å smådanset med dagen-derpå-kroppene sine. Det eneste jeg kunne ønske meg var litt mer koseprat fra herr Anders Tjore...Men det var jo tidlig på dagen, de ga oss det de hadde og med en god time med dansepop, måtte kroppen ha flytende veske og det betydde at vi skulle finne en bod, levere en drikkebong, for så å få men oss litt flott Hip Hop.
Devin The dude var neste opp for lytting.

Mannen så ut til å kose seg. Han hadde vært ute i skjærgården hele dagen og virket som om han hadde fått i seg mer enn nok sjøluft, og det så ut til å ha gjort han godt . Han innfridde forventnigene, som betyr at han på deilig "old-school"-vis lirer av seg  historier om damer, pot røyking og bling bling. (Det er fullt mulig jeg tar feil , men jeg tror Dj duden hadde Jet-lag, for makan til sur type skal du leite lenge etter..Mr Dj, sur som ei potte, men, Devin the Dude, blid som ei sol, fikk heldigvis gliset litt frem på han). Men det satt på ingen måte noen demper på stemnigen. I trå med Hip hop ånden var det alle henda i været før alle kidsa fikk sin dose biatch, ho`s og bling, og det fikk i grunn undertegnede også. Gode gamle slagere og en helt genial verson av dr Dre`s "next episode" gjorde at jeg fornøyd tok mine nyetablerte gangsta bein videre til neste runde iden helt andre enden av musikkgenren.

Det var tid for å se en gammel helt, Jason Pierce og Spiritualized. Denne gangen i ny drakt, - "Acoustic mainlines" jeg gleda meg stort og hadde det ikke vært for ett helt idiotisk og uintresert publikum kunne konseptet funket ihvertfall litt.
Dette skal man tro at ville være et meget bra format for låtene mr Pierce lager, men dette må jeg si at jeg ble skuffet over. Det startet riktignok oppmuntrende og jeg bygget meg opp forventniger til at dette skulle bli dagens og festivalens beste opplevelse, Alle låtene sitter som ei kule , men det er livløst og de leverer musikken fra seg helt uten gnist. Dette med unntak av de 3 kordamene de har med seg. Det er heller ikke noe pluss at det ikke sies ett kvepp fra scenen under hele konserten. Jeg var skuffet og satte kursen mot mördar-trappen for å se lokale helter på toppen av fjellet.

Andre runde i trappa var ett faktum.
 
Det skal sies at det er gått en del timer fra 1 trappegang, og til nå, og at det kan ganges med ti av antall turer til boden for å bytte bonger i drikke. Men "Friskt mot" som en sier , hva gjør man ikke for å støtte de lokale.....
 
Jim Protector fra Horten hyller alt som kom frem på den alternative scene fra tidlig 90 tall. Pavement, Mudhoney, Sonic Youth og mange fler, kan finnes i låtene til Jim protector. Det som er litt kjedelig er at de ikke helt klarer å gi oss den store opplevelsen live, men det låter utrolig fett på plate. Og det skal sies at Ken stringfellow har klart å lage en utrolig tøff produksjon på langspilleren ’Shields Down’, som jeg skjønner at de de høstet gode kritikker for. Men trivelig å se at de holder den gode gamle 90-talls skrangle-indien ved like.......
 
Kroppen blir tørst igjen, og jeg tenker på at det snart blir en teatralsk musikkopplevelse fra Of Montreal. Bandet har gått gjennom en rekke utskiftninger, men har fremdeles bevart den store uforutsigbarheten som i økende grad har kvalitetssikret bandets utgivelser, og da især årets utgivelse, mesterverket, ’Hissing Fauna, Are You the Destroyer?’. Det er ingen som skal komme å si at det er kjedelig på konsert med dette orkesteret. For vi er jo alle enige om at skjeggette menn i neonfarget trikot kan få alle og enhver til å våkne litt opp. Men schlägerne kom, og med "A Sentence of Sorts in Kongsvinger", "Grønlandic Edit" og "Heimdalsgate Like A Promethean Curse" så blir en nordmanns pophjerte stolt over å ha ett så kredibelt indieband på besøk i Tønsberg. Det var kanskje ikke den mest entusiastiske Kevin Barnes vi hadde med å gjøre, men det han manglet tok showert på scenen seg av.....Dvs enda fler i trikot med bisarre bevegelser, og hendelser.
 
Da var det på tide å bevege seg ned på klubbene i Tønsberg by, vi var fornøyde med dagen på fjellet og bestemte oss for det skulle danses ut i de lange timer, med "friskt mot" og iver etter mer musikk på byen tok vi beina fatt mot nærmeste klubb og sa til hverandre at det hadde vært en fin festival, og at vi skulle komme tilbake neste år.

John Johnson