23.juli 2007:

Lemonheads & Brian Wilson på Norwegian Wood

Når jeg sitter her i mitt eksil i Kristiansund og ser gamle Beverly Hills episoder på svigerfars tv mens måsan skriker og kvalen spruter i fjorden. Spruter. Er det ikke først og fremst hva i helvete jeg gjør her, men hvorfor jeg ikke har skrevet for Furore i Harare på lenge som slår meg. Med flat hånd, som en jævla jente. Som forige gang jeg var borte fra dere skal jeg igjen komme tilbake i forbindelse med en Lemonheadskonsert.

Hvorfor jeg har vært borte? Same old, same old. Smiger, og penger istedenfor knapper og glansbilder. Eller har du hest-eller engleglans er det bedre enn penger. Jeg tar også Pokémon-chips og Digemon-kort. Ikke japanske fakes. Og alle roper: ”Dorian, Dorian din sellout!” Ja og fuck deg din jævla fitte, du kjenner ikke meg! Jo, det gjør du kanskje hvis du leser det her. Unnskyld. Men så var det denne Evan Dando da.

Det er alltid en renselse å se Evan Dando. Helligere enn livet. En pilmgrimsreise for sjelen. Man føler seg som en profet som får en åpenbaring fra Gud når man ser Dando stå på en scene. Med lue. Var det en Liverpool lue? Har han vært å besøkt Accidents Never Happen?

Og det er bare hits. Og håret kommer etterhvert ut av luen og jeg skjønner ikke hvorfor man skal dra ut av Oslo og til andre byer når den eneste konserten vært å se på noen festival i år er Lemonheads. Med unntak av Studio07 som i et øyblikk av storhet har klart å booke mannen enda en gang til byen. De burde fått bynøkkelen!

Eneste aber var at det regnet og da jeg ikke er en av dere Hovehomser som elsker gjøgleri og festivaler med regn og søle ble jeg litt skuffet. Stakkars deg Dorian, begynner du å gråte nå? Ja, men det har ingenting med det her å gjøre. Mer har det å gjøre med når Brian Wilson kom på scenen. Som Dando sa: ”Uten ham hadde ingen av oss vært her”. Om han mente musikkmessig eller rent fysisk kan man tolke som man vil, men det var Gud som delte av sin visdom igjen. Gjennom en gammel indiehelt med og uten lue. Jeg falt på knærne, og åpnet dem igjen og så en søt gammel mann som satt på scenen foran en synth …han ikke kom til å bruke. Vitalt var det neppe, men vakkert var det. Så vakkert at jeg faktisk ble revet med i litt folkelig allsang som en jovial Tommy Steine fra Grensen. Rai rai rai!

Jeg er tilbake. I’m Optimus Prime and I’m here to tell all you Decepticons that we’ll be here waiting. Eller noe sånn.

Dorian Gay