Hove, dag 4 og 5

15.juli 2007:

Hovefestivalen dag 4 og 5

Hovefestivalen begynner å nærme seg slutten, og furore-gutta er fornøyde men slitne etter all jobbinga og festinga. Mest jobbing selvfølgelig, vi er tross alt profesjonelle. Dag 4 og 5 av Hove ga oss 1990’s, Mastodon, Rockettothesky, Modest Mouse, My Chemical Romance og mye mer, blant annet en godt sminket emosjonell Kate Moshpitt. Kan man ønske mer egentlig?

Fredagen kan vel kalles dagen som forsvant. Metalaften på Hove er ikke noe  jeg hadde satt øverst på prioriteringslista mi, men alt maset om  gitaristen i Slayer blant furore-crewet hadde gjort meg litt nysgjerrig. Men  det hjalp lite..

Klokken 19.00 sto jeg hvertfall på Teltscenen, klar for å få med meg 1990’s.  Konserten var utsatt i litt over en time, av ukjente grunner, men var ikke  noen nedtur. Da fikk vi tid til å stå tørre under ett tre og drikke litt øl  mens vi kontemplerte over saker og ting som ikke ga oss noen svar, eller gjorde  oss spesielt smartere. Sånne samtaler liker vi.

Gutta fra Glasgow spilte en formidabel konsert. De ga alt fra sang èn og  roet ikke ned før de gikk av scenen. Settet besto av de fleste sangene fra  debut albumet ’Cookies’, og da kan det jo ikke bli kjipt, med tanke på at den  skiva er rimelig fet. Med enkle fengende sanger tok de publikum med på en  glad reise med mye dansing og hodenikking. Selv om han ene er utrolig  stygg, så var dette en pen og sjarmerende konsert.

Nå var det egentlig klart for Mastodon, men de var forsinket og ble flyttet  til 01.00. Da dro Pete Poverty til campen for å besøke noen venner, og der  ble han. Slayer spilte, Pete var i teltet. Mastadon spilte, Pete var i  teltet. Kvelden kom, Pete ble borte.

Pete Poverty

Pete Poverty var litt uprofesjonell på fredagen, men tross alt, det er lov å ha det gøy også. Her skal ingen klandres. Spennende å se hva Kate Moshpitt fikk med seg....

Hui og heia! Her skal det festes! Dagen startet med sol og varmt vær, vorspiel på verandaen ble det også, perfekt. Men så kom grått vær og regn. Og formen sank. Som en stein. Regnet kom og gikk, til slutt var det regn hele tiden. Men vi fikk jo sett litt. Og store gutter gråter ikke. Bortsett fra på Arcade Fire da. Og når jeg er emo da. Okei da, gråter mye da.

Etter å ha overbevist på plate, så så jeg fram til dagens konsert med 1990s. Det var litt utsettelser og klærne begynte å bli tunge og våte. 1990s leverte greit nok, men ikke noe mer enn det. Klappet og danset litt mindre. Slim ble skada. Humøret sank.

Det ble nok med en halv låt av The Long Blondes. Mastodon var utsatt til klokka ett. Vi drakk øl under et tre og litt på Flekken. Furore hadde visst ikke blitt invitert til middag heller. Og vi som var så sultne. Prøvde å gå en tur før Slayer, men endte opp med å kjøpe en halv pizza jeg ikke klarte å få ned. Ga resten til en ung satanist. Snill jeg.

Men jeg måtte jo se litt på Slayer da, eller, i hvert fall han gitaristen da. Jeg liker Slayer, men kan ikke kalle meg noen stor fan. Kan skryte til metalfolket at jeg var der. De viste spilleglede og det var oppriktig underholdene å se fansen storkose seg foran scenen. Får håpe de hadde en fin opplevelse.

Å se på Damien Rice var ikke aktuelt denne kvelden, men vi fikk jo med oss fire-fem låter av Mastodon. Det var et sinnsykt show med en trommis i verdensklasse. Kunne angret på at jeg ikke så mer, men det fristet mer å legge seg litt nedpå.

Kate Moshpitt

Fredagen ble altså mest en opplevelse med skuffelser og regnvær. Mastodon utsatte og utsatte, jeg, Slim Jim Dean, slo opp den kompliserte skaden i foten.....som jeg fikk ved å spille fotball (yeah riiiight Red.Anm.) og Slayer var litt kjedeligere enn forventet. Men de var skumle da. Lørdagen da, det kan jo ikke bli dårlig med Rockettothesky, Modest Mouse og My Chemical Romance? Kan det? Hæ? Kan det? Neppe. Les hva Pete Poverty mente...

På lørdag var det enda en dag med mange strålende konserter. Rockettothesky,  Modest Mouse, Billy Talent og My Chemical Romance sto på programmet, og  hvilken dag dette skulle bli.

Etter en halvtime i solsteiken, ventende på at minibanken skulle få penger,  bar det opp til den rosa teltscenen for å bli hypnotisert av Jenny Hval og hennes Rockettothesky. Jeg forventet å kose meg i den lune hulen mens musikken  spilte, men denne konserten overgikk alle forventninger. Perfekt fra  begynnelse til slutt. Stemmen hennes var feilfri og melodiene hørtes finere  ut enn de har gjort før. Sanger som ’On Cherry Tree Song’ og  ’God Is Underwater’ kunne fått hvem som helst til å felle noen  tårer og den fullkomne konserten ble avsluttet med hiten ’Barrie For  Billy MacKenzie’. Uten tvil en av de beste konsertene på tidenes første Hovefestival.

En liten spasertur senere var jeg på Amfi scenen for å se rock fra Issaquah,  Washington, nemlig Modest Mouse. De har nettopp kommet med albumet ’We  Were Dead Before The Ship Even Sank’ som er en likanes skive og jeg  gledet meg stort til å se dem live. Men som jeg har klagd på før, så var  ikke Amfi den beste scenen å være på. De spilte bra og sammensveiset, men  jeg kom ikke helt med før ’Float On’ fra forrige album ble  fremført. Utover det klarte jeg ikke å bli helt trollbundet, men det var  kult å ha sett dem.

Neste konsert var ett av høydepunktene på Hove. Billy Talent fra Canada  skulle rive ned Hovescenen med melodiøs punkrock og deilig skrikende  vokal. Jeg hadde ikke troen på at vokalist Ben Kowalewicz skulle klare å  holde ut med den stemmen i mer enn tre sanger, men jeg ble heldigvis motbevist. Han sang like bra gjennom alle sangene og ga alle en konsert  opplevelse de sent vil glemme. Etter at de hadde spilt blant annet  ’Red Flag’, ’Devil In A Midnight Mass’ og ’Fallen Leaves’, sa Slim i full begeistring ’Helvete, de spiller jo hit på hit på hit, det her er helt sinnsykt’, og det som er  spesielt med Billy Talent er at alle sangen på begge skivene er latterlig  fete. Så da kan du bare tenke deg hvordan konserten var. For hver sang som  kom så alle på hverandre og smilte av pur glede. Gjennom hele konserten  befant jeg meg i en sinnstilstand som sikkert ikke er langt fra nirvana. Faen for en konsert!!!

Fra å være i konstant gledesrus blant glade mennesker, var vi plutselig midt  i ett hav av svart kledde emo kids. Det var klart for My Chemical Romance.  Kate Moshpit hadde for anledningen tatt på seg skintighte hvite bukser,  sminket seg og sto i bar overkropp og passet nesten inn. Herlig.

Selv om jeg ikke er My Chemical sin største fan, så må jeg si at denne  konserten var jævlig fet. Den var såpass bra at emokidsa forlot konserten  før den var ferdig, skjønner du? Vokalist Gerard Way ga alt fra han løp ut  på scenen. Hvis han ikke sang så hoppet han rundt på scenen eller ropte til  publikum. Det var mye av grunnen til at du ikke hadde mulighet til å kjede  deg under konserten. Melodiene var mektige og flawless. ’Welcome To  The Black Parade’ var uten tvil det største høydepunktet under  konserten. Da så vi emo-tårer trille fra svartsminkede øyne på storskjermen  og alle sang med. De satte virkelig ett punktum på Hove festivalen.

Hove festivalen veldig kort oppsummert : Knall, og litt fall.

Pete Poverty

Lørdagen reddet virkelig Hovesfestivalen for Pete Poverty, endelig kom sola for fullt, og så sykt mange konserter. Tipper Kate Moshpitt sier seg enig....

Av og til hjelper en natts søvn, og det kan jeg skrive under på etter denne dagen. Bortsett fra et sykt mareritt, med påfølgende skrik og hyl, var formen bra, og vi skulle se våre favoritter i Rockettothesky til frokost. Pent.

Hva skal man si? Når våre venner i Rockettothesky entret scenen var gårsdagen glemt, og håpet var tilbake hos tidligere reduserte festivaldeltagere. Fjorårets låter lekte seg som alltid rett inn i hjertene våre og det var et usedvanlig opplagt band som var tilstede. ”Too many Emmas”, to nye låter, flott dansing, ”Cigars” og selvfølgelig nydelige ”Barrie for Billy MacKenzie” kom som de berømte perlene på snoren. Tror vel alle konsertene med Rockettothesky ikke innholder noen dødpunkter. Selv når en sang må startes på nytt, blir stemningen nesten bedre. Og det er det ikke mange band som klarer. Nydelig.

En liten titt på Pale Kids og litt prat med venner, kom skuffelsen over Patrick Wolfs avlysning noen uker før litt tilbake. Æsj og æsj. Hadde til og med kjøpt nye gule bukser... Fikk kun med meg tre låter av Modest Mouse grunnet et intervju med to blad The Horrors, men fikk heldigvis se Johnny Marr og høre ”Paper thin walls”. Deler av Billy Talent-konserten forsvant også, men likte det jeg hørte. Et ekstremt tight band jeg skal begunne å høre mer på. Og så.... På med emo-sminken!

Det var dags for My Chemical Romance.

Suksessen med deilige, pompøse ”The Black Parade” har gjort My Chemical Romance enorme verden over, noe man tydelig så med tanke på alle emo-kidsa som var der. Si hva du vil om ”The Black Parade”, men fengende som få andre plater er den. Og det finnes jo definitivt noen små emos i furore. Allerede fra første akkord eksploderte det på Hove. Sinnsyk stemnig og det var av og til vanskelig å høre hva Mr. Way sa til sitt publikum på de første radene. På ”Welcome to the black parade” var jeg selv i ekstase, og My Chemical Romance beviste på ”I don’t love you” at verden fortsatt kan trenge ballader i stadionformat. Det var en konsert som ikke skuffet meg. Det var storartet og jeg er glad de ble booket til denne festivalen. Og gi de emo-kidsa en sjanse a.

Etter å ha grått bort halve emo-sminken ble det også litt tid til The Horros og The Gossip. Det var tøft nok, men sto egentlig litt feil og diverse turer fram og tilbake og et alkoholinntak som gutta under brua hadde vært stolte ble det vel med det. Gutta i The Horrors kan du lese intervju med, og Beth Ditto? Hun er stor og dødskul. Kom til Oslo snart a, Beth.

Hovefestivalen var velykket første gang den ble arrangert. Litt uheldig med været første dagen, litt rot blant de frivillige og noen forsinkelser. Anyway, absolutt godkjent. Vi kommer gjerne igjen. Takk for oss.

Kate Moshpitt