Hovefestivalen dag 2 og 3
The boys are back in town, eller, i hvert fall på Tromøya, og klare for en ny festivaldag. Arcade Fire, the Killers, Noisettes, Ludacris, Chammilionaire, Tokyo Police Club ++. Les hva Furore-boysa syntes om dag 2 og 3 på Hovefestivalen!
Dag 2, onsdag 27.06.07
Onsdagen var uten tvil den dagen da alle drømmer skulle oppfylles. Jeg snakker såklart om Arcade Fire konserten. Jeg har aldri gledet meg så mye til en konsert før, og det viste seg og ikke være uten grunn..
Men første stod Me First And The Gimmie Gimmies på programmet. Som gammel punkrocker så gledet jeg meg jo også veldig til denne konserten. Jeg dro tidlig for å komme nærmest mulig scenen, og klarte å plassere meg helt inntil gjerdene som skiller oss og de store stjernene på hove festivalen. Den første man la merke til når gutta gikk på scenen var at de manglet Fat Mike, og hadde erstattet han med Melvin fra samme band, NOFX. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg av disse aldrende drankerne, men jeg regnet hvertfall med å kunne synge med på de fleste av sangene som kom. Stemningen var formidabel blant publikum, og Gimmie Gimmies satte i gang med den endeløse rekken av cover sanger, som 'den fra Annie', 'Country Roads', min personlige favoritt 'Goodbye Earl' and so on! Gjennom hele konserten sto jeg, og mest sannsynlig halvparten av festival-geeksa som hadde tatt turen, og sang med for full hals på alle sangene. Man skal nok også lete lenge etter ett så avslappet band som Me First. De plukket opp hattene sine hvis de mistet dem og så ut som at de kunne stått å snakket om været mens de spilte gitar soloer, ikke det at det satte en demper på konserten. Alt i alt en bra konsert, og ett herlig dykk tilbake til fortiden.
Utover dette så har jeg egentlig ikke fått lov til å skrive noe mer om denne dagen. Jeg fikk nok i meg ett par øl for mye, og Slim var veldig bestemt på at jeg skulle droppe det og la Kate ta seg av dette. Det var jo iogforseg greit, for da kunne sette meg ned og kose med med resten av dagen uten å måtte prøve å huske hva som hadde skjedd....
Men jeg må få sagt at Arcade Fire konserten er det fineste og mest ekstravagante jeg noen sinne har sett. Jeg vet det var mange som gråt under den konserten, I know I did, og det skal jeg gjøre i lang tid fremover.
Pete Poverty
Pete Poverty druknet sine gleder på onsdagen, det gjorde sikkert Kate Moshpitt også, men han husker i allefall litt mer. Hehe.....
Ny dag. Nye muligheter. Våknet tørr, gladere og sykt sulten. Siden vi var veldig heldige med å bo i hus, var det heldigvis ikke noe problem med å skaffe seg en bedre frokost. Vi spiste litt, hørte litt på dagens artister, diskuterte faglig, og seriøst om hverandre før vi tok turen inn til festivalområdet.
Me First and the Gimme Gimmes er et stjernelag av musikere fra ymse band som NOFX, Swinging Utters og Lagwagon og de spiller coverlåter som nesten alle kan. Det var gøy, man ble glad og litt missunelig på å ha hobbyen som sommerjobb. Skål.
Etter og ha vaklet over lengre tid om hvem jeg skulle se etterpå, falt valget på The Noisettes i stedet for The Hold Steady. Jeg angrer ikke et sekund.
Etter å gitt ut et album som ble en veldig positiv overraskelse skulle det bli gøy å se denne trioen for første gang. Man kan vel si at dette ble veldig mye mer enn godkjent? De viste seg som et utrolig samspilt og tett band som ikke sparte på noe som helst. Standarden ble satt fra første stund og stemninga var mildt sagt helt sheriff (hæ, hvordan uttrykk var det der a?). Det ble allsang på ”Bridge to Canada” som jeg spådde i anmeldelsen av plata. Vi jublet, skålte og følte oss som heldige gjester i Teltet denne ettermiddagen. Kunne godt stått der og danset med i to timer til. Det er nesten som om jeg synes synd på alle de som ikke fikk oppleve det samme.
Jeg rakk nesten siste sang av The Hold Steady, men møtte mine venner før jeg skulle bli vitne til det som heldigvis ble legendarisk. Konsert med Arcade Fire. Selvfølgelig.
Åh, som jeg hadde gledet meg til dette. Skuffelsen fra Mars hadde ikke lagt seg helt ennå, og må innrømme at jeg hadde vært litt nervøs for avlysning nå også. Alle skumle tanker ble lagt til side da dette på alle måter store bandet gikk på Hovescenen. Win Butler sang nydelig. ”No Cars Go” skapte nesten religiøse tilstander. Det var allsang, ren lykke og ekstase. Dette er den beste konserten jeg har sett på en festival noensinne. Da introen på ”Intervention” begynte, kom tårene. For andre gang. En vanvittig vakker låt! Damn. Det hele ble avsluttet med ”Wake Up” og publikum som kor. Tårene kom for tredje gang og jeg tenkte på alle jeg er glad i, har vært glad i og kan bli glad i. Det er sånn det skal være. Og vi fortjente det.
Siden vi valgte bort The Maccabees, som steppet inn for The
View (til fordel for Arcade Fire selvfølgelig), ble det en
pause for litt pizza, popcorn og pils. At henda skalv etter
konserten gjorde at jeg nesten glemte at the Killers skulle
spille. Det var tydelig at mange hadde kommet denne dagen
kun for å se på det som i løpet av få år har blitt et av
verdens største band.
Det var stappfullt på Hovescenen når Brandon Flowers &
co endelig viste seg for det norske festivalpublikumet. Fra
første syn av gutta fra Las Vegas gikk pubikum bananas.
Eller bambus om du vil.Bandet har en haug med hits og disse
kom tett etter hverandre. Hadde litt problemer med at
vokalen ble litt svakere av og til, og at arrogansen satt
utenpå gulljakka til Mr. Flowers, men det var jo absolutt
stas. Og ”When you were young” er jo en satans
bra låt. Savnet ikke så mye egentlig. Fikk jo danset litt
med noen lokale berter og fikk en halv eske popcorn helt i
munnen av min kollega, Pete Poverty. Du er grei du.
Mørket hadde for alvor senket seg, og vi var egentlig
veldig klare for å se Bright Eyes. Susanne Sundfør var midt
i sitt sett når vi kom med hver vår rusbrus (?). Stemningen
sank, humøret sank og rusbrus hjalp ikke i det hele tatt.
Det ble en tidlig tur hjem. Men vi hadde jo sett Arcade
Fire. Æ va gla’ æ!
Kate Moshpitt
Arcade
Fire spilte tidenes festival-gig på onsdag, så hva var
egentlig vitsen med å dra tilbake til Tromøya på torsdag?
Oh man, kutt ut den arrogansen a’, hør heller på Pete
og Kate!
Dag 3,
Torsdag 28.06.07
Dag 3 på Hove festivalen fikk en litt treg start med tanke
på formen min på
onsdagen. Våknet sent, med tørr
munn og ett eller annet bankende i hodet. Men
det
stopper ikke en hardbarka Pete Poverty med mål om å rekke
Tokyo Police
Club konserten på Amfi scenen, men det
gjorde desverre taxi køen...
Jeg kom meg til
festival området når de spilte sin siste sang, og fant Slim
og Kate når de sa hadet. Men,men, det er jo ikke det
værste som har skjedd
med tanke på at to andre fra
furore fikk med seg de canadiske småguttene.
Mens
Slim satte turen ned den bratte bakken (med hjelp fra
Kate..haha) for å
dra backstage og intervjue
politiklubben, så satt jeg stille i solen og
ventet
på neste show. TV On The Radio skulle innta sørlandet, og
prøve å
sette i gang rocke foten vår. Men for å være
helt ærlig, så klarte de ikke
det. Jeg tror jeg
klarte å like en av sangene de spilte, resten av melodiene
lå bare å fløt rundt i luften.
Det skal nok være mulig å legge mye av skylden på selve
scenen, for lyden
var aldri noe spesielt bra når
konsertene var på Amfi. Jeg hadde kjøpt meg
ett par
av cd'ene til TV On The Radio før jeg dro ned til Agder, og
jeg syns
de var ganske så fine. Så jo derfor også
frem til å se dem live, men endte
desverre opp med
ett litt dårlig inntrykk av dem. Men de skal få en sjanse
til, så lenge det er innendørs.
Det skulle vise seg og være ganske lenge til neste konsert
med tanke på at
det var store hip-hop navn som
Ludacris og Chamillionare som var mine neste
prioriteringer. Og som vi alle vet, så er det bare
en sjelden gang disse
rapperne stiller til riktig
tid. Gud vet hva de driver med, og jeg har en
liten
anelse jeg også, men jeg har også lært at man ikke skal
skjære alle
over en kam. I mellomtiden smakte jeg på
ølen, maten og pocornet som de
hadde rundt i
landsbyen (som de så fint kallte dette eksotiske
samlepunktet), og tittet på alle damene som løp
rundt uten
ponchoer..finally!
Noen timer senere var det klart for Chamillionaire, og alle
gledet seg til å
danse til hip-hop med stor
intensitet og selvsikkerhet. Slim også, selvom
han
fortsatt løp rundt på krykker. Allerede før vi landet på
den store
gressplenen fikk vi merke at vi var
utenfor vårt trygge territorium, når vi
helt ut av
det blå befant oss midt i en nevekamp mellom to fulle
fjols. Det
endte som de fleste slosskampene gjør, en
vant og en tapte. Men det satte
oss i riktig
stemning tror jeg, tøff og klar for whatever, lissom.
Chamillionaire leverte varene uten store problemer. Han ga
oss hit etter hit
(utifra det jeg er blitt fortalt.
Ikke det at jeg var for full, men jeg har
ikke hørt
så jævlig mye på Chamillionaire). Men han spilte hvertfall
den ene
som jeg har hørt, 'Ridin'', og da dansa jeg
som jeg aldri har gjort før,
nemlig heit hip-hop
uten rytme. Nice. Jeg vet jeg kunne gjort litt mer
innsats for å finne ut litt mer før jeg dro på
giggen, men faen a, jeg var
jo på festival. Hvem
gidder å sitte a drive research når damene endelig har
tatt av seg litt klær og pengene brenner i lomma!!
Det var også en liten greie hvor han ba opp tre personer
fra publikum som
skulle få lov til å rappe til en
beat i 16 blocks (tror det betyr sekunder),
og jeg
forstod jo med en gang at dette måtte bli latterlig
morsomt. Så
plutselig stod det tre små jyplinger på
scenen som skulle imponere oss og
selveste
Chamillionaire, og dere kan jo bare tenke dere hvordan
dette kunne
komme til å ende. Men desverre så klarte
de to første seg rimelig bra, og
han ene hadde til
og med flow og attitude. Men da det var klart for tredje
mann (han hvite), så var han forsvunnet!!
HAHAHA..han hadde løpt fra scenen
når han innså at
han ikke hadde en eneste grunn til å stå der, og fikk
sikkert så fnatt at han pissa i buksa og løp til
teltet sitt for å gjemme
seg til alt var glemt. Ikke
tro det skjer med en gang..jeg elsker når folk
driter seg ut!
Ludacris skulle på scenen bare ett kvarter senere, og vi
trodde det stemte når
Dj'en begynte å spille, men
det viste seg at denne karen skulle stå der å
spille
andre sanger i nesten 15 minutter og vise at han var en god
Dj. Ingen
ting å klage på det altså, for han spillte
en god del fete sanger.
Plutselig sto det en liten
gangster på scenen, og konserten var i gang for
fullt. Wannabe gangsterne, inkludert oss i furore,
sto med smilet fra øret
til øret, og gresset ristet
mens hele flokken danset og dyttet. Jeg tror
ikke
jeg fikk med meg ett eneste kjipt øyeblikk mens Luda kjørte
gjennom
settet. Han ga oss alt fra nyere sanger som
'Money Maker' til gamle hits som
jeg aldri har hørt
før, og alt var like fett. Han gikk fra scenen som jeg går
fra jobben..uten å si hadet, og jeg dro fra konserten
fornøyd.
Kvelden var over og garasjen i Torsbudalen ventet.
Pete Poverty
Over
til Kate Moshpitt
Dag3,
også kjent som dagen for hip-hop, utsettelser, vind, og
noen skuffelser. Vi dro inn ganske seint denne dagen og så
for oss en flott start på dagen på Amfiscenen. Slik ble det
egentlig ikke.
Det hele startet med Tokyo Police Club. Disse unge gutta
fra Canada ga for ikke så lenge siden ut en knallbra EP. Og
stemingen var god som gull når de dro i gang ”Cheer
it on”. Det var egentlig det. Låtene fra EP’en
ble tatt godt imot, publikum foran scena og bandet var
tydeiligvis fornøyde med hverandre. Men lyden som forsvant
trekker kraftig ned på en konsert, selvom man egentlig ikke
kan skylde det på bandet. Men vi kan vel ikke gi opp disse
gutta helt ennå føler jeg.
Tv On the Radio har to flotte album og de var glimrende på
Roskilde i ’04. Jeg var sikker på at dette skulle
svinge. Det gjorde det ikke. Ikke noe i det hele tatt
faktisk. Amputert band og dårlig framførelse. Blæh, skuffa!
Så var det Interpol konsert. Jeg må innrømme at jeg hadde
sett veldig fram til dette. Snart nytt album, og mange gode
låter har den effekten på meg. Men det ble helt feil.
Dritkjedelig, helt feil scene, helt feil tidspunkt. En stor
skuffelse. Noe som muligens kunne vært rettet på med et par
enkle grep. Alle vet jo at de ikke sjarmerer publikum i
senk, uansett kan bandet også prøve å gkøre noe med dette
selv.
Stemningen var sånn ca. på bånn, men vi valgte likevel å få
med oss litt utsatt hip-hop. Absolutt ikke et dumt valg.
Det var mindre vind på Hovescenen, det var glad musikk fra
Chamillionare og Ludacris. Noen pinlige episoder
naturligvis, men etter det vi hadde vært vitne til nede på
Amfi hadde vi en liten fest. Det ble med det denne kvelden,
kjipt at vi ikke fikk sett Neurosis selvfølgelig.
Kate Moshpitt