4.juli 2007:

Hovefestivalen dag 1

Furore i Harare var selvfølgelig på Hovefestivalen. Vi sendte to av våre mest beryktede reportere ned til det blide sørland, for å se hva de som satt hjemme i Oslo gikk glipp av. Det var tydligvis litt av hvert. Les Pete Poverty og Kate Maoshpitt sine historier fra dag 1 på Hovefestivalen.

Dag 1 
CSS, Clipse, QTSA

Slim, Kate og jeg var rimelige klare for å dra på Hove Festivalen i år. 
Lineupen med band var jo helt latterlig fet. Må vel også legge til at vi 
slapp å sove på campen, og at det uten tvil hadde en liten finger med i spillet. 
Lørdagen ga oss en liten smakebit på hva vi hadde i vente. Når kvelden var 
endt hadde vi både filmer og bilder av herlige sprell som bare Furore -redaksjonen kan finne på. Det var bilder av alle liggende på rare statuetter, 
klatrende i våte fontener, sovende i trapper, push-ups i gågaten og en del 
rare bilder fra den tre timer lange gå turen hjem (som egentlig bare tar 
30min). Vi hadde filmer av undertegnede synge, nei, SKRIKE gode gamle Cotton 
Eye Joe sanger og Slim som prøvde å ende alt ved å hoppe ned en skummel kant 
som sikkert var en halv meter høy. Å hoppe fra ting var ganske morsomt på 
starten av kvelden, helt til godeste Slim skulle tøffe seg å hoppe fra ett 
garasje tak..det endte med at jeg måtte bære han helt hjem..nesten, og han 
gikk på krykker resten av festivalen!!

Når tirsdagen banket på døren og mandagen banket i hodet, hadde regnet også 
entret stuen. Det satte vel kansje en liten demper på stemningen men vi dro 
avsted klare for jobb og øl drikking. Vi kledde på oss som om solen fortsatt 
skinte og Slim tok med seg krykkene med den elegante øl-holderen..som forsåvidt også var en helt drøy damemagnet. Bare så synd at han har en annen å tenke på, og at jeg og Kate ikke har noen anelse om hvordan vi sjekker damer...

Første konserten på programmet var de herlige damene, og den ensomme gutten 
fra Cansei De Ser Sexy. Dette var den konserten jeg gledet meg mest til i 
dag ettersom det selvtitluerte debut albumet hadde truffet meg rett i 
hjertet. Regnet var fortsatt i luften når konserten startet men det stoppet 
ikke meg, eller resten av gjengen på gressletten, og hvertfall ikke CSS. 
Lovefoxxx kom dansende ut i en drakt som du sikkert kunne sett alle 80-talls 
artistene gå med, men som uten tvil så bedre ut på henne. De spillte de fleste 
fete sangene fra albumet, hvor noen av høydepunktene var 'Alala', 'Patins' 
og 'Meeting Paris Hilton'.

Alle sangene ble spillt med brasiliansk intensitet og med ett driv som bare 
rockedamer kan få til. Under konserten rakk jeg å synge meg hes og bli 
forelsket i Lovefoxx. Hun var så utolig sjarmerende der hun sto å lærte oss 
koreografien til sangene og fikk hele gjengen til å bli med å danse, 
inkludert meg, såklart. Og ikke minst når hun ba oss lukke øynene opp og 
igjen fortest mulig fordi hun skulle danse 'Robot Dansen' men ikke var noe 
god til å gjøre det, eller når hun introduserte sangen 'Alcohol' med : 'This 
is a love song, it's called Alcohol'. Dette er uten tvil ett band jeg skal 
se live neste gang de stiller opp i nærheten av der jeg holder til, og det 
burde alle dere også gjøre. Jeg er forelsket, på tide at flere blir det..

Rett etter CSS bar det opp til Amfi-scenen for å se Clipse gjøre Hove 
Festivalen om til en ghetto. Dro på konserten uten og vite så altfor mye om 
disse to gutta fra Virgina,USA, men gledet meg til å høre litt Hip-Hop. De 
sto på en tom scene i hvite t-shirts, og slang ut knallgode tekster til 
fengende beats. Hip-Hop fansen var såklart stilig kledd med med freshe hoods 
og store bukser, og mens vi andre sto i Hove ponchoen vår, så hadde norges 
gangstere tatt på seg den nyeste capsen og strålte i regnet, mens de rappet 
med på setninger som 'Keys open doors' og min personlige favoritt 
'Pussyyyyyyyyyyyyy, YEAH'. Det ble ikke noe pussy på meg, men jeg hadde hvertfall hatt enda en fin opplevelse på den regntunge Tromøya.

Regn,regn og atter regn, og det var faen ikke i nærheten av å toppe seg 
enda. Når jeg stillte meg opp foran Hove scenen for å se Queens Of The Stone 
Age var jeg så våt at pengene mine svømte i lomma mi og ølen ble til vann 
med en gang jeg hadde kjøpt den. Ja, jeg var rimelig dritt lei, men jeg 
skulle holde ut hele konserten. Queens Of The Stone Age gjorde utvilsomt en 
bra konsert, men de hadde ikke sjangs til å få igang massen som hadde stillt 
seg opp for å drukne seg selv sakte til døde mens de hørte på sanger som 
'Little Sister', 'No One Knows' og 'Go With The Flow'. Midt under konserten 
var jeg utvilsomt på det laveste jeg noensinne har vært, selvom jeg prøvde å 
kose meg til en absolutt bra konsert...men regnet og depresjonen hadde tatt 
meg, og jeg ga opp...that's right, jeg ga opp.


Neste stopp var leiligheten over garasjen vi hadde fått lånt. Jeg gikk 
gjennom regnet alene, gråt litt og var enda våtere enn jeg var før i dag, 
men når jeg passerte camp inngangen da kom smilet. Det var så digg å se alle 
telt beboerne løpe mot sitt hus lagd av tekstiler, og vite at jeg faktisk 
skulle sove i en tørr seng...hvis jeg fant frem, vel og merke. Enda en gang 
danset Lovefoxx foran øynene mine, og håpet lyste i form av en buss.....

Pete Poverty

Vi var så heldige å ha flere edruelige reportere på tur rundt på Hove-området, det var vått, det var grått og det var rått, men vi ga oss aldri. Her kommer Kate Moshpitt sin oppsumering av første dagen på den første Hove-festivalen.

TIRSDAG

Endelig kunne festivalen sparkes i gang. Vi var ikke så heldig med været, men det har de fleste fått med seg. Med en nesten invalid Slim Jim også, ble følelsene litt blanda.

JUNIOR BOYS
Dette var den første konserten jeg så. Tror jeg har hørt tre låter av disse gutta før, og det var egentlig en litt tom konsert. Selvfølgelig kan de spille, men konserten bar tydelig preg av at festivalen akkurat hadde startet.

CHROMEO
Det var vel her jeg merket det gale regnet for første gang. Amfiscenen var tydelig preget av dette, for det var veldig lite folk der. Riktignok var konserten ganske kul, og vi ble alle litt varme av å få den tunge bassen gjennom hele kroppen. Møtte diverse Jaywalkers, drakk øl med regnvann og klarte knapt og ta en røyk. Likevel var ikke humøret så dårlig. Ennå.

CANSEI DE SER SEXY
Etter å ha gitt ut et av fjorårets beste album og levert et fantastisk sett på Blå i November var forventingene meget høye. Og jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. En av verdens tøffeste vokalister i trange, fargesprakende drakter og låter som ”Alcohol” og ”Let’s make Love” gjør deg til et bedre menneske. Stemningen blant publikum var strålende. Dans, kyss og smil? Ja, takk. Første veldig bra konserten på Hovescenen.

KLAXONS
Etter å ha gått meg bort flere ganger var det endelig tid for Klaxons. Med tøffe klær og bra plate så jeg fram til en liten fest gitt. Rockefoten/Nu Rave-foten kom ikke like mye som jeg hadde håpet, men jeg koste meg hvertfall.
Stort pluss for godt humør og at det var i Teltet (jess, under tak altså). Synes de skylder oss en tur tilbake snart. For jeg vet at en konsert med Klaxons kan være bedre enn dette. Litt synd at jeg ikke fikk sett Clipse.

Du kan ikke kalle meg Incubus-fan, da slår jeg. Neida, som kjent er det gøy å drikke øl under tak når det regner og det var et noen av oss gjorde. Heldigvis var det en smarting som hadde klart å få med seg en flaske tyrkershots inn. Og gosj, det hjalp jo litt..

QUEENS OF THE STONEAGE
Festivalens første headliner og et ganske så tøft band. Tøft som i sex, drugs & rock n’ roll. Siste skiva er nå egentlig ganske kjedelig, så jeg visste ikke helt hva jeg gjorde få meter fra scenen. Men, man kan jo som kjent bli overrasket her i livet. Det ble lagt stor vekt på de gamle låtene, noe publikum visste å sette pris på. Hopp, sprett og djeveltegn. ”Little sister” og ”No one knows” ble spilt som rent publikumsfrieri og publikum var til tider i ekstase. Noen var til og med så tøffe at de slo andre i bakhuet for å komme først. Way to go.... Det siste kvarteret var himmelen åpen og bekymringen for et nytt Roskilde fikk meg til å trekke litt lenger unna.

Etter et fint sett og ingen alvorlige ulykker regnet det dessverre enda mer. Fikk med meg to låter av King Midas, men ga opp etter det. Det ble ikke noe Kaiser Chiefs dessverre. Regnet hadde spilt en for stor rolle. Jeg var litt lei. Siden vi i redaksjonen må holde oss oppdaterte bodde vi et stykke unna festivalområdet og måtte enten ty til buss, bil eller taxi. Det var vel her marerittet begynte. Ingen ledig buss. Eller taxi. Folka med nedgravde telt valgte naturlig nok å komme seg inn til sentrum. En smarting av en taxisjåfør sa at jeg bare burde begynne å gå litt innover. Lur som jeg er stolte jeg på at dette kanskje ikke var så dumt. Men der tok jeg skammelig feil. Jeg gikk vel i nærmere tre timer. Fra Hove til litt forbi Arendal sentrum, der en kompis i taxi fant meg svirre rundt i en rundkjøring. Slim trodde jeg var dø, og forbredte seg på å ringe min mor å fortelle om nettopp dette. Alt gikk bra, og lungebetennelsen kom aldri. Har nok aldri vært så glad for å se innsiden av et hus før.

Kate Moshpitt