12.juni 2007:

Musikkens Dag

Etter at de gradene lett begynte nærme seg null komma null, etter at sola ikke hadde vist seg på en uke, og etter at den kalde nordavinden hadde blåst meg halveis til Bodø, så hadde jeg ikke akkurat de store forventningene til dette års Musikkfest Oslo. Det gikk kjapt opp for meg da jeg våknet, at dette kom til å bli en hektisk dag. Sola var ankommet og alle Furores venner skulle spille konserter i byen...jeg kastet meg rundt, og satte ut i Oslos gater.

Det er ingen hemmelighet at vi i Furore-redaksjonen snart kjenner alle som spiller i band her i byen, eller i hvert fall så later vi som om vi kjenner de fleste. Hypping frekventering på byens konsertsteder, og utallige sene kvelder på byens beste og mørkeste popklubber er mye av grunnen til akkurat dette. Merkelig er det bare at ingen vil vedkjenne seg og kjenne oss. Kan det ha noe med at vi er noen arrogante dritsekker, og sjelden farer rundt med godord? Eeeeh, mest sansynlig....
Men uansett, når man da har en by, med så mange flotte band, så blir Musikkfest Oslo, nettop det den lover. En fest!

Jeg dro meg selv ut av senga grytidlig på morgenen, eller, gry og gry den var vel tolv kanskje, men allikevel, tidlig nok. Jeg tok på meg min fineste bukse, mine fineste converse, og siden min fineste t-skjorte var til vask, så ble det min nest-fineste t-skjorte. Den fineste er en Johnny Cash skjorte, hvis du lurer, og den nest fineste er en Sheep skjorte (fine bandet, som byttet navn til Accidents Never Happen...ok, jeg har spilt der, litt snikreklamer er lov er det ikke?), ok, da var det avklart.

Jeg dro med meg min beste hip-hop venn, jeg tok med meg Rockettothesky, og vi møtte opp med den gamle traveren Chris Cool oppe i Torshovparken, der skulle vi se på Ingeborg Selnes spille vakker sommerpop. Ettersom jeg har et litt mer enn et platonisk forhold til kvinnen med pianoet, så skal jeg ikke jeg si for mye om konserten, men forholdene var perfekte. Sola skinte, pavillionen hvor hun spilte var den perfekte scene, og alle barna løp rundt med blomster i håret og spiste is. Vi? Vi drakk øl. Seff. Alt i alt var det veldig vakkert, omgivelsene og musikken. Og artisten, selvfølgelig.

Men avgjørelsen om å se Ingeborg Selnes på Torshov, innebar også at jeg måtte avstå fra å se Røas stolthet, Hiawata!, på rådhusplassen, hvor flere av Furores ansatte trakterer instrumenter. Valget mellom vakker kvinne, og vakker mann er alltid vanskelig, jeg valgte det enkleste. Story of my life...

Etter denne lille avstikkeren oppe på vakre Torshov, tok vi turen ned mot storbyen igjen. Sola skinte enda mer, og barna ropte enda høyere. Skulle jeg tatt med solkrem tro? Maaaan...

Vi så litt på Garden State sin kose-country på Mono og noen hylende jenter på Internasjonalen, før jeg og selveste Einar, fra Nomber5s, fikk med oss LoFiMan på Mono. Og de må være norges beste skrangleband, selvfølgelig sammen med Nomber5s, men der sliter jeg litt med habilitet igjen. Kjipt det der. På Mono derimot, var de kanskje litt for skranglete for sitt eget beste. Jeg fikk selvfølgelig alle låtene jeg ville ha, men de sleit litt med starter og slutter der de sto i sola, men, som vokalist John så riktig påpekte opp til flere ganger, ’Det er fint vær...’. Men jeg vet hvor jeg har LoFiMan, så jeg ble ikke skuffet. Hei, LoFiMan skuffer aldri, hva er det jeg snakker om.....?

Det er kjent sak at Slim aldri har vært noen stor idrettsmann. Der hvor Dorian har en fortid oppe på hesteryggen, så har vel jeg kastet bort altfor mange timer på chips og Hotel Cæsar i min ungdom. Tror jeg faket en vridning i foten på hver eneste Cooper-test. Derfor skjønte jeg fort at programmet mitt for kvelden ikke kom til å bli realisert. Store visjoner vet du, det er meg det..blir aldri noe av dem bare. Planen min var LoFiMan på Mono, Sigh & Explode på Spasi Bar, Truls & the Trees på Mono og Hope I Die Virgin og Scarlet Monroe på Spasi Bar igjen, og til slutt Lukestar på rådhusplassen. Som sagt, ingen fortid som lengdeløper på meg, så, hva var det jeg tenkte på?

Uansett, vi tok turen opp til Spasi Bar, hvor de skulle ha de feteste støy/hardcore bandene for kvelden. Vi kom opp rett før Sigh & Explode skulle på scenen, og alt virket perfekt. Ca. fem minutter etter at vi ankom Spasi, kom jeg på fenomenet solkrem. Huden boblet, og øllen gikk rett i fletta på selveste Jim. Men jeg beit tenna sammen, og satte meg parat forran scenen. Sigh & Explode gikk på scenen og leverte ett brutalt screamo-show. Som min kompis så fint sa det, ’det er ikke noe som kan sammenlignes med det å sitte på gresset i sola, mens en kar skriker alt han har i ansiktet ditt. Perfekt!’. Og han har så rett, så rett. Nå skal det nevnes at vi satt rett bak tre stående, halveis dansende, blitzer-tenåringer (Hallo, det er bare tenåringer på Blitz nå Slim. Red.Anm). Men vi klarte så vidt å skimte bandet bak der. En snublende Kate Moshpitt kom halveis ut i konserten, etter en uforklarelig tur på Kontraskjæret først, han var megablid og ga Sigh & Explode en stor tommel opp. Det gjør jeg også. Tipp topp tommel opp! Man må selvfølgelig se bort i fra alle de tekniske problemene som var på Spasi Bar den kvelden, for de rammet alle band. Det så faktisk ut som om trommesettet skulle ramle av scenen mens de spilte. Jeez.

Så var denne store planen til Slim da. Nå sto Truls & the Trees på programmet, eller, det sto egentlig på programmet. Jeg hadde fått skjøre ben etter halvtimen på gresset og magen begynte å rumle. Jeg resonerte meg fram til at, ’jeg skal tross alt se Lukestar senere i kveld, så da får jeg jo sett Truls da, så hvis jeg kjøper litt mat nå i stedet, så blir kvelden ikke så trass senere’....godt tenkt, klapp på skulderen. Jeg kjøpte meg en hot dog på seven, schweppes russian til vokalisten i Supergruppa Vom, og solbriller til Dorian Gay, som ikke var der, så jeg tok de selv. Logisk.

Jeg kjedet meg gjennom Honkoburger, som stilte med relativt kjedelige låter og noe utdaterte bukser, før jeg gjorde meg klar til Hope I Die Virgin. Et band jeg har sett og hørt mange ganger før, men ikke på en god stund, så jeg gledet meg. Gledet meg stort. Settingen var selvfølgelig litt feil, de burde tross alt spilt i en mørk kjeller, men på en høy scene i den steikende sola, funket det også. Det tok litt tid før de kom i gang, men mot slutten satt alt som det skulle knall, knall, knall. Det eneste fallet sto Slim og Kate Moshpitt for, men det var bare sjarmerende. Tror vi.

Vi ga oss ikke på Spasi Bar enda, nå var det klart for Bodø-bandet, Scarlet Monroe. Og her satte problemene på Spasi Bar virkelig inn. Det tok lang tid før de fikk startet i det hele tatt, fordi det var noe kluss med forsterkeren. Etter første låt, så ble det jaggu en pause til, var visst noe kluss med forsterkeren. Resten av konserten sleit de med dårlig lyd og skrantende trommesett. Men, jeg, Slim Jim Dean, har litt teft skjønneru’, så jeg hørte at låten evar fete. Jeg hørte coole melodier, og fete vokallinjer. Så jeg skal gi dem en sjanse til, kan noen bare skaffe meg en demo? Halloo?

Sola begynte å gå ned, en god del øl var blitt konsumert, og vi begynte å bli lei disse sære rockerne. Vi stakk ned i Rosenkrantz gate, for å henge med kidsa. Vi kom mitt i konserten til Jester, og stilte oss bakerst i den store folkemengden. Og ikke bare var det god stemning der, men de hadde pokkern meg happy hour i baren også. Hip hoppere ass, de kan dette med god stemning! Etter at vi hadde kranglet oss helt fram til sperringene, så var det dags for Dirty Oppland. Jeg var bare sjeleglad for at Onkel P ikke dukket opp. Da hadde jeg fått ifrivilige brekininger tror jeg, og det hadde ikke gagnet noen. Men jeg slapp den ufyselige fyren, og storkoste meg, med hendene i været, sammen med Dirty Oppland og halve indie-Oslo i publikum. Vakkert.

Etter en kjapp pissepause på Kontraskjæret, var det klart for kveldens avslutning nede på Rådhusplassen. Lukestar, eller, ’nye’ Lukestar, skulle spille nye låter for oss, hvor vi gledet oss. Hvor vi gledet oss. Etter at halve bandet forsvant, så har Truls og Yngve rekrutret to far the Spectacle på bass og trommer, og så hadde de med Oslos altmuligmann, Magnus Moriarty, på tangenter. Og de skuffet ikke. De nye låtene hørtes flotte ut, de nye bandmedlemmene klarte seg topp, og forventningene fram imot den nye plata steg enda noen hakk. En flott avslutning på kvelden. Eller, en flott avslutning på Musikkens Dag, kan vi vel si. Kvelden sluttet mange timer senere, faktisk så sent at jeg egentlig skulle stå opp igjen. Men sånn er det alltid hos Furore, sover aldri-jobber alltid. Eeeeh, ja, profesjonelle er vi.

Musikkens Dag er et fantastisk tiltak i Oslo by, og jeg gleder meg allerede til neste år. Ta og slapp av litt med GHBen da a’ kids.....

Slim Jim Dean