5.juni 2007:

Built to Spill – Rockefeller - 11.05.07

Det var litt rart egentlig. Mister Slim og Kate Moshpitt hadde kjøpt billetter til denne konserten for evigheter siden, og jeg tror at jeg husket at konserten var to dager før. Kvelden ble forøvrig også litt rar. Nei, ikke rare. Men litt fjern muligens.

Etter at jeg var ferdig med bursdagsfeiring, møtte jeg en øltørst Slim i en utfordrene positur utafor Nationaltheatret. Øvde han på en opptaksprøve eller? Nei da, han tøyde bare ut etter en lang dag på voksenjobben.
Vi rusla nedover Karl Johan, mens vi pratet om alle bygdeturistene som var stup fulle langs den engang så ærverdige paradegaten vår. ”Skal vi drite i konsert, og dra på Fridays, Harveys, Billys eller Hard Rock Café” spurte jeg. Slim svarte med at det var lenge til vi skulle ha julebord, og enda lenger til vi drikker kun en gang i måneden. Takk og lov, mann.

Rockefeller var rimelig stappa når vi kom, og oppvarmingen ved Great Lake Swimmers var ferdig for lengst. Slim møtte en haug av kjente folk, jeg prøvde å se kul ut, og pilsen gled ned i en fart. Akkurat som Quart? Vi fant oss først en plass et stykke fram, men måtte flytte oss stadig lenger bakover etter hvert som høye albuer og snøvlete skjellsord haglet mot oss. Jeg trodde til og med at Slim skulle få seg en saftig på trynet etter at en dritings kar med steinvaska olajakke og tre øl bompa borti oss. Heldigvis var fyren en gla’ laks og sa unnskyld. Unnskyld? Til oss? Man, vi begynner å bli svææære gitt.

Også kom jubelen. Doug Martsch gikk på scenen og fikk så følge av en tre-fire.fem karer jeg absolutt ikke kunne navnet på. Det tok en liten evighet før de begynte og spille. Er man ekte indie, så er man ekte indie? Setlista var en fin blanding av eldre låter og en del fra fjorårets ”You in Reverse”. Flotte låter med et godt band. Alltid en glede å se. Mangler selvfølgelig litt på scenesjarmen, men det ble heldigvis ikke like dørgende kjedelig som Bloc Party en drøy uke før. Slim og jeg var vel nesten de eneste mannfolka (?) under tredve og uten måne. Det gjorde litt godt, og jeg må innrømme at det gossa meg litt der jeg stod. Fortsatt unge menn vi. Hah! Konserten varte ikke for lenge, kanskje litt for kort? Ikke at tre timer med konsert innendørs er en drøm, men likevel. Men vi så noe jeg ikke har sett siden Guns N’ Roses på Valle Hovin i ’93: To folk besvimte. Ei jente og en gutt. Og rocken var dø sa du? Var de forresten fra hjemstedet ditt, Slimbo?
Etter konserten ble det hard drikking med gamle kjente uten måne. Tror ikke det var lurt, men det ble seint. Var jo Grand Prix dagen etterpå til og med. Etter at jeg fant senga/stolen/badegulvet/kjøkkenbordet (husker ikke) drømte jeg at jeg fløy med en horde papirfly over Oslo By mens jeg sang på Built to Spills’ ”Goin’ against your mind”. Vakkert som bare det, men jævla fjernt.

Kate Moshpitt

katemoshpitt@furoreiharare.com