I`m from Barcelona- John Dee
Et dunkelt belyst John Dee ønsket Kate Mosphitt og meg velkommen, der vi hutret oss inn fra vinterkalde Oslogater. Det klirret i ølglass, en lyd vi fulgte med tørste struper, der stemmer omsluttet oss på sitt sedvanlige før-konsert vis. Dagen var torsdag, termostaten ute viste negativt, men vi skulle møte våren og I`m from Barcelona.
I`m from Barcelona er et musikkollektiv fra Jønkøping i Sverige. Originalt består de av 29 personer, men som frontfigur Emanuel Lundgren sa: "Vi vet aldri helt hvor alle er, og noen vet det ikke en gang selv". Med seg i bagasjen hadde de EP-en "Don`t give up on your dreams, Buddy", og albumet "Let Me Introduce My Friends", fra 2006. Den noe selvtitulerte singelen, og deres største hit, "We`re from Barcelona", stammer fra nettopp sistnevnte album. Et album som sies å hovedsakelig være inspirert av kjærlighet og ferie... Et kjærkomment avbrekk fra det som virket som en endeløs vinter, og vi gledet oss.
Stemningen var stor da det kjapt nærmet seg konsertstart, og det slo meg samtidig at mistenkelig mange svensker hadde tatt turen for å se sine landsmenn. Et kjent ansikt dukket opp i mengden, og min kjære kamerat, forøvrig utflytter til Sverige, satte opp sitt bredeste smil. "Ah, dette blir bare så herlig... Se, jeg regner med at det blir fargerikt i dag, så jeg har tatt på meg de røde buksene mine. For å være litt med, liksom." "Akkurat", tenkte jeg... Det blir en konsert av det slaget.
Lyset dempet seg, men lydnivået økte tilsvarende i det bandet entret scenen. Et lite øyeblikk var jeg nervøs med tanke på hvor mange personer og instrumenter som skulle trenge seg tett sammen på den lille scenen. Nervøsiteten forsvant umiddelbart da kasting av ballonger og konfetti stjal oppmerksomheten min. Midt i det fargerike virvaret satte bandet på 17 personer i gang, med sangen "Treehouse", der både blåsere, gitarer, trommer og sang var delaktige. Entusiasmen på scenen var til å ta og føle på, og smilet mitt ble bredere jo lenger de holdt på. "I have buildt a treehouse. Nobody can see us, it`s a you and me house". Ja takk, gjerne... Kjære Moshpitt på min venstre side virket minst like fornøyd, gliste stort og hvisket meg i øret: "Å, jeg skulle ønske de aldri sluttet å synge!". Han satte ord på det jeg tenkte...
Etter to
minst like glade og svevende sanger, med stadig høyere
allsang fra et varmt og svett publikum, meldte en syk Slim
Jim Dean heseblesende sin ankomst. Tross blussende kinn og
blanke øyne slepte han seg på konsert, klar for litt sol og
sommer i miniformat. Og han fikk hva han ønsket, da I`m
from Barcelona kjørte i gang med hiten "We`re from
Barcelona". Allsangen nådde nye høyder, konfettien økte i
mengde, og mitt smil ble om mulig enda større da en
representant fra publikum, (selvølgelig svensk), ble tatt
opp og dratt noe klønete med i kaoset på scenen. Bandet
fulgte deretter opp med blant annet "Oversleeping" og
"Chicken Pox", samt egne tolkninger av Madonna, Roxette og
Panter Tanter Theme. Og selvfølgelig slapp ikke godeste
Britney Spears unna Emanuel Lundgrens ironiske tunge. Nok
et herlig sammensurium! Enkelte av bandets medlemmer tok
seg turen ned i salen for å menge seg med publikum, drikke
litt øl og høre på sine egne venner. Og jeg skulle med
glede blitt med dem opp på scenen igjen, for å avslutte
konserten. Som halvparten av fanskaren faktisk gjorde, da
siste ekstranummer var i gang.
Det var med en småeuforisk følelse jeg forlot lokalet med
mine medsammensvorne, og skuttet meg i kulden igjen. I`m
from Barcelona er kanskje ikke bandet der du sitter igjen
med minner om ville riff, gitarsoloer og korrekt
musikeroppførsel. Heldigvis... Derimot presenterer de en
spilleglede, et humør og en tilhørighet som gjør opp for
alt annet. Enkle tekster og stadige gjentakelser fungerer
fantastisk i denne settingen, og at noe setter seg godt
fast på hjernen må du bare regne med. Garantert! De sier
selv de er inspiret av kjærlighet og ferie. Jeg gikk fra
John Dee med en følelse av sol, sommer, sjø og grønne trær.
Og et sterkt ønske om å starte fjortenmannsband med alle
vennene mine...
The She-Girl