5.april 2007:

Mountain Goats - Garage

Jeg var ganske så spent før denne konserten. Kun gitar og bass på scenen. Akustisk gitar, om noen var i tvil. En vokalist som for det meste synger to hakk lysere enn han prater. Om ting som er trist og leit. Blir dette en smørje av følelser og føleri? Lar de (to siste) flotte albumene til The Mountain Goats seg overføre til en scene, og en slik setting, uten at det blir klamt? Jeg undret meg, mens jeg uten å merke det plutselig befant meg i periferien av konsertlokalet. Sakte men sikkert hadde stedet blitt fylt opp, og massen av mennesker hadde fortrengt meg. Jeg festet øynene mine på Slim Jim Dean i midten av lokalet, alltid i sentrum den karen, og beveget meg innover. John Darnielle med kamerat gikk på scenen. Og jeg kjente noe sitre nedover ryggen. Var det den fryktede klamheten?

Jeg trengte to akkorder på å finne det ut. Følelsen jeg så svakt hadde begynt å fornemme da konserten startet var ikke klamhet. Det var gåsehud. Åpningslåta ”Wild Sage” bød på alt som skulle komme i større porsjoner utover kvelden. For det første skriver John Darnielle fantastiske tekster. Temaene er ikke nødvendigvis så nyskapende eller revolusjonerende, men måten han fremstiller dem på gjør at de går rett i hjertet og/eller hjernen på deg. Og skal ordene hans komme frem til publikum, bør antall instrumenter begrenses, til nettopp gitar og en bass. Og så har du fremførelsen hans. Som han selv sa det mellom noen låter,- ”I was emo before emo was even invented”(eller noe i den dur…). John Darnielle har ansikts- og kroppsbevegelser så følsomme og teatralske at det til tider nesten tipper over. Men aldri mer en nesten. For i løpet av konserten underbygges disse faktene med fantastiske låter, knallhard gitarhamring, følsom strengeklimpring og en imponerende sterk stemme. Og bassen til medsammensvorne Peter Hughes veksler mellom å ligge anonymt bak, og å spille små riff som gir låtene en ekstra dimensjon, mens han stødig korer på sine partier.

Mellom låtene prater Darnielle lett og ledig, nesten alltid i en humoristisk tone, om bakgrunnen for neste låt. Som han gjorde før den nevnte ”Wild Sage”, hvor han smilende proklamerte at denne låta handler om de ”suicidally depressed”, før han vrenger ut alt han har av følelser, sinne og forgangen depresjon. En merkelig, paradoksal og mektig opplevelse. Og under låtene møter han stadig blikket til Hughes, med et uttrykk i ansiktet som minner om et smil, men som like gjerne kunne vært sinne. Og når fyren har vokst opp med en stefar som julte ham opp, endt opp som narkis i ungdomstiden, og tydeligvis har hatt store problemer med kjærligheta, så ikke la deg lure av den uskyldige ungdomsskolelærer-looken hans. Det bor en jævel i denne karen.

Så derfor: Jeg tør påstå at dette var den beste konserten jeg har vært på. Ever. For det hender ikke ofte at jeg lar meg følelsmessig påvirke under en konsert. Ofte handler konserter mest om å se heltene sine, elske låtene, henge med kompiser og drikke øl. Og misforstå meg rett, intet er bedre enn det, men for en gangs skyld traff musikken meg. Jeg fikk en stakket stund ta del i de strømningene i hodet til John Darnielle som skapte disse sangene. Og da var det ikke unaturlig at publikum to ganger måtte klappe bandet inn på scenen igjen. For selv under låter så neddempet at vokal og gitar så vidt var hørbare, var hele salen stille. Som mus. Og siden konserten var så forbanna bra, skal jeg heve meg over den pubertale trangen til å spinne videre på den metaforen…

Robin Banks