Low frequency in stereo – Kvarteret, Bergen 12.04.07
Etter noen få øl hjemme, og ettersom det var lenge til konserten startet, rakk vi en tur innom garage først. Jeg fortsatte med kalde herlige tuborg. One for the road tenkte jeg, før jeg tømte den siste halvliteren, er vel samme om jeg har den i magen eller hånden?
Scenen på kvarteret er dekorert med gjenstander som får meg til føle som at jeg kanskje er på en Kåre and the Cavemen-konsert på slutten av 90 tallet. En rød fløyelsduk dekker bordet synthen er plassert på og tre gamle lamper fra et loppemarket er tent. I tillegg har de en gitarforsterker fra 70 tallet. Det er i det hele tatt en ganske koselig dekorert scene.
LFIS åpner med ”hi-ace”. En intens instrumental låt på to minutter, som sitter som et skudd. Mine forventinger blir plutselig jekket opp noen hakk. Tenkte at dette kom til å bli en bra konsert, men nå krever jeg mer.
Selv om bandet fremstår som en trivelig kompisgjeng så er den kvinnelig vokalisten som styrer showet. Hun har plassert seg på siden av de andre, og har publikum til venstre for seg. Bak sin sammenteipede old school synth har hun også en gitar. Hun alternerer ofte mellom de to instrumentene, og mens Hanne Andersen leter etter de rette tangentene, mesker den dresskledde gitaristen seg med pils gjennom hele konserten. Jeg syns det står mer respekt av øldrikkende enn vannslurpende rockere.
Et av kjennetrekkene til Kvarteret er dessverre sur Hansa som gir dundrene huepine og halsbrann dagen derpå. For å kjøre litt stil uten å brenne av for mye spenn kjøpte jeg den billigste import ølen; Carling’s. Et dårlig valg. Pilsen var like sur og dyrere enn hansa. Og helt plutselig var visst glasset tomt.
Trommeslagene serveres høyt og mesterlig. I en annen setting ville nok dette ha druknet vokalen en del, men ettersom nesten alle låtene er instrumentale, så funker det bra.
Når ”Men Don’t Walk” spilles midt ute i settet, stiger stemningen betraktelig. For selv om det er passe fullt i salen, så hadde det frem til nå vært et ganske rolig publikum. Noe som virker litt uforklarelig, da det nesten bare er studenter i salen samt at det er torsdag og lønningsdag.
En negativ ting, bortsett fra pilsen, som jeg er nødt til å trekke frem, er den noe dårlige lyden. Ikke at dette kan lastes bandet, men skylden ligger hos lydteknikerne på Kvarteret. For i ukedagene er det de nye kidsa som styrer lyden, de rutinerte teknikerne trer først frem i helgene. Studentlydteknikerne fra SV-fakultetet har ikke erfaring, eller skills, nok til å dra dette i land.
.
Selv om jeg føler at bandet kunne nytt godt av en frontfigur, så spiller ikke dette noen stor rolle. Mange band har spilt glitrende konserter uten frontfigur. Tools opptreden på Roskilde ifjor er ett eksempel. LFIS vinner mye på sjarmen, og det at de spiller musikk det er lett å like. De har funnet en fin kombinasjon av kule melodier og passer mengder med støy.
Det var en bra konsert. At publikum var litt rolige må bandet ta noe av skylden for, men hva gjør vel det når bandet gjør jobben og stemningen er på topp.
Dick Bender