Loney, Dear - Belleville

8.mai 2007:

Loney, Dear - Belleville, Oslo 29.04.07

Det var noe magisk over hele kvelden. Slim hadde med seg en fruentimmer på konsert, lokalet brakte minnene tilbake til de stilige jazzlokalene på tredvetallet, Slim hadde for engangs skyld nok penger, og det var den første sommerdagen i Oslo. Slim var et eneste stort smil i det han spaserte inn på Belleville for å bivåne Loney, Dear sin første Oslo-konsert.

Grunnen til at jeg har skrevet om så få skiver i det siste, er fordi at jeg bare har hørt på en eneste skive de siste ukene. Og den er så bra, at jeg ikke er istand til å anmelde den uten å framstå som barnslig og fjollete. ’Loney, Noir’ med Loney, Dear slippes nå endelig i Norge, og jeg anbefaler hele Oslo, hele Norge, og hele verden til å kjøpe den. Det er det vakreste, kuleste, fineste, tøffeste jeg har hørt på denne siden av ’Funeral’. Hei! Jeg snakker bare i store ord, det vet dere.

Da jeg plutselig fikk med meg at de skulle spille i Oslo, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hva hvis de skuffet? Da ville jo hele illusjonen av en perfekt være brutt. Men jeg tok sjansen. Gikk ned på mine ynkelig knær og tryglet en utvalgt jente om å følge med meg, det endte seff med at jeg måtte spandere billett og drikke, men hun ble med. Jeg pyntet meg så godt jeg bare kan, og møtte opp i de små men fine lokalene til Belleville i kjelleren på Cosmopolite.

Loney, Dear er egentlig bare Emil Svanängen fra Stockholm, men live, da har han med seg band. En trommis, en bassist, en på synth og en dame på backing-vokal og duppeditter.

Jeg skjønte kjapt at dette ikke ville bli i nærheten av fullt, og bordet vi hadde skaffet oss bakerst i lokalet (ved siden av baren, seff), ville være en perfekt skueplass. Da Loney, Dear gikk på scenen, var de 70-80 tilskuerene svært nøkterne. De holdt seg lengst unna scenen, og de var musestille, det hele virket nesten litt komisk. Etter en låt så lovet de dypt og inderlig at de var verdens snilleste band, så da våget de tøffeste av de tøffe å nærme seg scenen. Slim var selvfølgelig ikke en av de, han satt med gåsehud og smilte bakerst i lokale. På grunn av jenta ved siden av seg? Eller da av konserten? Det er hipp som happ....

Etter å ha spilt seg gjennom de fleste av låtene i fra ’Loney, Noir’, ikke minst überfine ”The Meter Mark Is OK” og ”I Am John”, og selvfølgelig spilte han ”The City, The Airport” fra ’Sologne’. Den beste låten jeg har hørt på lang tid. Så trakk de seg av scenen med et dypt bukk. Jeg klappet til krampa tok meg, og følelsen forsvant fra hendene mine, så listet de seg heldigvis ut igjen for tre nye ekstranummer. Jeg husker ikke hva de spilte, jeg var så fornøyd. Jeg tror jeg begynte å grine, eller kanskje noen andre gjorde det, det var uansett den flotteste konsertoplevelsen jeg har hatt på veldig lenge.

Etter konserten hadde jeg bare rukket å drikke en øl, det var for fint til å snu seg mot baren. Jeg kjøpte all merchen de hadde med seg, klemte de fleste i bandet, tvang dem til å love at de kom tilbake til Oslo, og listet meg hjem med jente i hånden. Kvelden var en perfekt slutt på uken. Og jeg tror ikke det blir bedre igjen, i hvert fall ikke før Slottsfjellfestivalen, der spiller han også, det gjør Jens Lekman også forresten. Du vet hva du må gjøre.......

Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreiharare.com