5.mai 2007:
Datarock - Rockefeller
Datarocks selvtitulerte debutalbum fikk mye god omtale da
det kom ut for et par år siden. Selv cred-fikserte
internett-nerds verden over kunne kose seg med en fin-fin
Datarock-anmeldelse på Pitchfork. Fengende, suggerende
bass-ganger, funky gitar, og tekster om Molly Ringwald,
Commodore 64 og night flights to Uranus. Ha ha, det høres
nesten ut som om de sier ”to your anus”. I´ll
give and you´ll receive…
Men Datarock er fremfor alt et liveband. Sjelden har et
band fått meg til å hoppe syngende opp og ned under en
konsert på samme måte. Kanskje Ash på Rockefeller for mange
herrens år siden. Kanskje Nomber 5´s på Skuret forrige
helg. For de gangene jeg har sett Datarock tidligere, har
det alltid endt med vill sang og dans. Kanskje jeg hadde
drukket litt ekstra mye disse kveldene, sier du? Vel
kanskje Datarock rett og slett gir meg lyst til å drikke
litt ekstra øl? Høna og egget. Og Datarock er
utvilsomt…eh…høna. How funky is your chicken,
how loose is your goose! Funky og loose. Det er Datarock.
Fluffy-band for kvelden var Salvatore. Forholdsvis ukjent
for meg, men de spilte en slags Ralph Meyerz-aktig
instrumental-greie som du nok helst burde være på et eller
annet narkotikum for å virkelig elske. Hvilket rusmiddel
dette var, rakk jeg aldri å finne ut. Og gudene må vite jeg
prøvde. For ikke lenge etter, dukket kveldens
hovedattraksjon opp på scenen. Fem røde munker, ikledd
obligatoriske, overdimensjonerte solbriller. Men første del
av konserten var likevel litt småslapp. Kanskje måtte
bandet vende seg til det store lokalet. Kanskje lå den litt
kjipe vibben fra Salvatore igjen på scenen. Eller var det
overvekten av nye låter og mangel på hits? Eller –
grøss – var det meg? Sliten etter en semi-skjenk
kvelden i forveien, tidlig på jobb i dag morges, fem
hverdager med voksenjobb sittende i kroppen. Men selv en
sliten kropp kan ikke motstå Norges beste live-band. Og da
hitsa begynte å trille ut av Datarock, da kriblet det
plutselig i beina og strupen. Kidsa i front hoppet og
danset, og gamle Robin Banks med følge sto litt bak og til
høyre. Smilende, nynnende, og rytmisk vuggende. Det ble
aldri noen drikkeorgie eller manisk dansing denne kvelden.
Men jeg gikk sliten og livstrett inn, og kom lattermild og
småsvett ut. Og det er to hundrelapper vel anvendt.
Robin Banks