22.mars
2007:
Kris Kristofferson - Oslo konserthus 21.3.2007
”Kom dere av gårde, så dere får plassene deres. Ned
og til høyre.” Jeg og min bedre halvdel, langt bedre
halvdel, hadde latt oss forvirre utenfor konserthuset. Da
vi hadde ankommet inngangen ble vi møtt av en solid
delegasjon fra Turbojugend, som sto og røyket rullings og
pusset emblemene på denim-jakkene sine. Var vi landet på
feil klode? I tillegg var vi allerede sene, siden Robin
Banks aldri hadde forestilt seg at en konsert kunne starte
nøyaktig når det var annonsert. Halv åtte sto det på
billettene, og nå var den fem over halv. Som gammel
MB-sjåfør i Sambandsbataljonen manøvrerte jeg stødig ned og
rundt og opp trappene som fører fra entreen til scenen. Og
i det vi satte våre småsvette kropper i setene, så slukket
lysene…
Lokalet var stappfullt, og klientellet varierte fra gamle
raddiser med langt grått hår, til småbarnsfamilier. Også
Turbojugend da. Og hvis Kris reiser Europa rundt og fyller
konserthaller til 450,- pr sete, så reiser han hjem til
”US of A” med en tjukk lommebok. For det er
ikke mye karen drasser med seg på sin ferd. På scenen hadde
han to gitarer, et par-tre munnspill, et notestativ, en
flaske gul Gatorade, og et lommetørkle han sporadisk gnidde
seg under nesen med. Men mer trengte han heller ikke for å
tilfredsstille folk denne kvelden.
Men før jeg nevner selve konserten, så må jeg være ærlig
med dere. For en gangs skyld. Jeg har ikke et veldig nært
forhold til Kris Kristofferson. Billettene fikk jeg til og
med i julepresang. Jeg har alltid holdt meg til den
outlaw-generasjonen som var hakket yngre enn Willie,
Waylon, Johnny og Kris. For meg er det Guy Clark, Townes
van Zandt, David Allan Coe & co som har vært kremen.
Kanskje var det det gamle tv-klippet av Willie Nelson i
hans tidlige Nashville-tid som gjorde det. Med kort,
bakovergredd sleik, dresset opp i en (på den tiden)
tidsriktig dress, mens han synger en ihjel-arrangert
”Crazy”. Etter det har det alltid skurret når
jeg har sett flanellsvesten, indianerflettene og
skjeggstubbene hans. Og så har alle de stakkars kompisene
hans blitt stuet vekk sammen med ham. Poenget mitt er at
jeg kom til denne Kristofferson-konserten med et ganske
åpent, men svært forventningsfullt, sinn. Og etterhvert
skjønte jeg hvorfor denne konserten var lagt til
Konserthuset. Folk satt i myke seter. De som var til stede
hadde bladd opp big dollar. Og det var så tidlig på kvelden
at ingen hadde fått seg en dråpe over tørsten. Alle var
interessert, og alle var skjerpet.
Nå har ikke Kris Kristofferson de store poplåtene. Vel har
låtene hans blitt hits både for ham og andre, men det er
likevel tekstene som er det essensielle i materialet hans.
Og da passer det utmerket med kun en stemme og en gitar på
scenen. Og jeg ble da også sittende konserten gjennom og
lytte. Mye til tekster om drikking, kjærlighet, djevler og
engler, om indianere og krig og fred,- George Bush fikk
sitt amerikanske pass påskrevet ved flere anledninger.
Andre ganger lot jeg bare stemmen, preget av levd liv og
konsumert whiskey, vandre gjennom hodet mitt. Atter andre
ganger lo jeg med, når Kris fortalte en standardisert vits
mellom låtene. Slik man ler når musikalske legender kommer
med en lun kommentar. Det er rett og slett forventet av
deg. Med jevne mellomrom kom det utrop fra salen, som
tilfellet er når gamle amerikanere kommer til landet. Noen
ønsket spesielle sanger, andre ville markere sin
tilfredshet med en sang ved å rope ”yiha!”. Og
Kris smilte, mens han holdt seg til en setliste som aldri
sto i fare for å bli forandret av folk i salen. Men de
fleste slagerne hans ble selvsagt spilt,- ”Me &
Bobby McGee”, ”Sunday Morning Coming
Down”, ”Silver Tounged Devil & I” og
plenty med flere. Folket var storfornøyd, og Kris ble
lokket til en encore av stående applaus og trampeklapp.
Jeg ble på ingen måte født på ny denne kvelden, men jeg
koste meg glugg i hjel. Et behagelig og passende
konsertlokale hadde gjort forholdene optimale, og jeg kunne
lene meg tilbake og la bestefar fortelle eventyrene. God
natt…
Robin Banks