Control
Hæ? Har han derre Joy Division-fyren en film om seg sjæl? Hæ? Film på Furore? Nå skjønner jeg ikke en dritt jeg....
Jepp, den halvlegendariske fotografen Anton Corbijn (som står bak ekstremt mange av nevnte Joy Divisions’ fotos) legger spillefilmdebuten sin til et band han elsker og kjenner. Noe som funker særdeles bra. Vi kjenner alle storyen om Ian Curtis gjør vi ikke? Uansett da, filmen starter med en ung Ian som lytter til ”Aladdin Sane” av Bowie, møter Debroah og gifter seg og får et lite avkom litt for kjapt. Han blir med i bandet til Steven, Bernard og Peter (Jøss, med unntak av Steven høres det ut som barndomsvennene mine jo. Og Steven er jo nesten Simen? Heia dem!) Okei, tilbake til filmen. Warsaw blir Joy Division. Ian Curtis jobber og blir nødt til å slutte på det lokale arbeidskontoret. Han møter Anik, en kvinnelig og mye mer interessant partner en konemor hjemme utafor Manchester. Debroah er forresten fantastisk spilt av Samantha Morton.
Men ting skjer med den unge Ian, og slutten er selvsagt uunngåelig. Den siste scenen når Debbie finner Ian dau er noe av det sterkeste jeg har sett på kino noen gang. Og jeg har sett mye. Jeg skryter.
Filmen byr på vakker musikk fra Manchester, musikken nesten alle musikalske mennesker inspireres av i 2007 og alle skuespillerne er vanvittig gode. Sam Riley som Ian Curtis, nevnte Samantha Morton og ikke minst Joe Anderson og Toby Kebbol som henholdsvis Peter Hook og Rob Gretton er de som imponerer mest. Oscar til førstnevnte eller? De leser Furore gjør de ikke?
Men, mine kjære, det beste er faktisk at filmen langt fra er noen heltedyrkelse. Hei, fyren hadde problemer på ordentlig og Anton Corbijn klarer å sette dette temaet i fokus, uten å gå inn på en evig klisjé. At alt er filma i svart/hvitt, at skuespillerne faktisk ligner veldig på originalene og de
At de faktisk tok seg ”bryet” til å klare å spille låtene er ikke hyggelig. Det er en ære! At musikken er altfor enkel? Den diskusjonen kan vi ha neste fredag.
Det er vel ikke å være ekstemt teit, men ”Control” er den beste og mest ekte musikkfilmen jeg noen gang har sett. Føler meg litt teit når jeg sier det, men det er faktisk sant. Helt sant.
Men, ikke se den på en klein søndag. Du skal jo tross alt leve du også. Jeg er glad i deg. 4 REAL. Eh... ja!
Erick Ellectrick