Intervju: Lama
Det var en fin høstkveld og jeg var på vei til Mono for å intervjue Nils Martin Larsen, mannen bak Lama. Flere av oss ble begeistret for musikken og framføringen på årets Øyafestival. Blakk som jeg var satte jeg meg ned i bakgården med en kopp svart kaffe. Kaffe? Ikke øl? Riktig. Er så blakk at jeg nesten skulle fått bot. Men er det noe svart kaffe gjør, så er det å skjerpe sansene. Blid som en sol dukket unge Hr. Larsen opp presis. ”Her har vi med en gentleman å gjøre” tenkte jeg.
Ikke var han full, breial eller dum. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å lure han nå? Veit han ikke at vi er en gjeng med frekkaser? Skulle jeg kalle han Nils Martin Larsen, Nils Martin, Nils M, Nilla eller Lama?
Hei, Nils Martin Larsen! Slå deg ned så kan vi sette i gang. Alt står bra til om dagen?
Jo, har det faktisk strålende. Mye stress og jobbing fram mot plateslipp nå. Albumet skal sendes til trykk om ti dager og det er mye som må klaffe. Satt lenge oppe i natt for å si det sånn. Har lett for å bli veldig oppslukt i det jeg driver med. Herlighet, ingen klaging altså. Dette er det beste jeg veit om. Og det jeg lever for.
Plateslipp ja. Når er det dags for det egentlig? Og jeg hører rykter om to utgivelser?
Da har du hørt riktig, kompis. Okei, første plata kommer i november og skal hete ’Guidebook To Lamaland’. Den kan forstås som en introduksjon til hva Lama er for noe. Det er kun meg på plata bortsett fra trommer og strykere. Den blir en salig blanding mellom helt rolige låter, elektronisk og effekter. Jeg gir den ut på Spoon Train Audio forresten. He he, må jo nevne den fine gjengen også. Album nr. 2 som ennå ikke har fått noen tittel dukker opp i april. Der er vi seks om innspillingen. Fortsatt mine låter, men med så fine folk som er med i bandet blir nok deres suverene signaturer og trakteringer av instrumentene en stor del av hvordan plata låter.
Ja, hvor mange er dere da egentlig? Så jo ut som det var en liten click på Øya.
Vi er 6 stykker nå. Og de hjelper meg virkelig til å forstå hvordan ting kan gjøres. Jeg legger grunnlaget mens de reiser huset kan du si.
Blir det stor forskjell mellom de to skivene egentlig? Eller hører vi at det er samme mann som står bak?
Meningen er at begge to skal stå trygt på sine egne bein, men likevel skal du kunne følge den berømmelige røde tråden gjennom begge to. Håper jeg da. He he, kanskje det bare er noe jeg tror?
Men, du er fra Larvik. Nesten alle jeg kjenner fra Larvik (hele tre stykker, han ene jobber i klesbutikk) driver med musikk. Hvordan kan man si musikkmiljøet er i byen der?
Vel, for min del er Larvik ganske kjedelig og musikk blir fort en redning fra nettopp det. Hva ellers skulle jeg gjort? Drukket Farris? Folk som driver med musikk gjør mye forskjellig og det har nok ikke hatt noen enorm innflytelse at jeg har bodd der. Har hatt god tid til å utvikle meg, prøvd nye ting og eller hatt det ganske normalt. Sikkert det samme flere fra mindre byer sier.
Men Jaga Jazzist da, det var vel stort? Du var jo bare 18 også.
Herregud, ja. Har digga Jaga sykt lenge og er utrolig stolt å fått lov til å være en del av en såpass stor greie. Var riktignok bare i 2005 og litt i 2006, men likevel.
Er noe å ha på Cv’en det. Men det varte ikke så lenge. Fortell.
Følte vel litt at jeg aldri fant min egen plass. Som sagt, var bare 18 år og nye veier ble lagt etterhvert. Men Jaga er fortsatt et drøyt bra band og jeg er takknemlig for å ha fått spilt musikk med den gjengen der.
Men du er jo fortsatt ung og har klart en god del allerede. Harru ikke studert, gutten min?
Jo, jeg gikk på Musikkvitenskap i to uker. Og ja, gjorde den klassiske fella mange har gjort før meg. Fortsatte å få utbetalt studielånet mens jeg ikke gikk der.
Off, den kjenner jeg til. Alle furoregutta har gjort det samme tror jeg. Men du jobber ved siden av å mekke musikk ikke sant?
Joa, jobber på Sentrum Scene. Hadde jeg ikke jobba ville jeg ikke hatt en sjans. Men jeg ser på det jeg driver på med nå også som en læringsprosess. Jeg har et ønske av å drive med dette så lenge jeg lever og vil prøve å satse. Veit jo godt at det nærmest er umulig å leve av musikk i Norge, men jeg er uansett i gang. Da gjør det ikke så mye å jobbe ved siden av. Hektisk ja, men det er jo det jeg velger å gjøre.
Du kan jo spille sjukt mange instrumenter. Hvordan har du klart det? Jeg er 26 år og kan knapt ”Lisa gikk til skolen”.
Ha ha ha. Jeg begynte veldig ung kan du si. Piano var vel i 4-5 årsalderen og det ballet seg videre med saksofon i korps, gitar osv. Men jeg synes det er viktig å påpeke her at jeg absolutt ikke kan spille alle instrumenter veldig bra. Noen bedre enn andre ja, men føler at det er bedre å kunne litt om alt enn en å bare ha grisepeil på et instrument. Jeg er veldig hypp på å lære og har vært heldig med å vokst opp i et hjem med mange instrumenter. Lysten på å lære noe nytt håper jeg alltid vil være der. Det er litt sånn som med bandet egentlig når vi spille også, viktigheten av å kunne bytte plassering, rotere og slikt.
Det sier vel seg selv at du ikke kommer til å ende opp som studiomusikeren til Maria Mena?
Nei, jeg tror jeg ville vært den verste studiomusikeren i en sånn setting gitt. Det var sånn det var på musikklinja nesten, krangla alltid med lærerne og ville prøve ut nye ting på min måte. Sært, men men.
En bestemt sjanger er det ganske vanskelig å putte deg inn i. Hva sier du selv nå da? Cinematisk post-rock, elektronisk avangarde med pop?
Uff, ikke lett er det vel? Folk må kalle det hva de vil for min del. Er det noen som spør meg og aldri har hørt Lama før sier jeg rock. Done deal. Selv om en bråte hylende rockere sikkert er komplett uenige.
Rockere? Dem tar jeg til frokost. Men inspirasjonen din. Hvor kommer den fra? Litt boring spørsmål, men det vi har jo lesere som må lære vi og.
Litt fra alt egentlig. Husker jeg tidlig likte klassisk og mye filmmusikk. Men skal vi begynne snakke band er Motorpsycho det som jeg begynte å digge først. Jeg fikk ’Trust Us’ av broder’n når jeg var rundt ti år gammel. Den satte i gang noe altså. Fortsatt veldig fan av Motorpsycho. Jeg er lidenskapelig opptatt av musikk så det blir vanskelig å bare nevne i fleng uten at det blir kjedelig. Men Sigur Rós er jeg kjempe fan av. Muligens et av mine favorittband. Hele pakka er bare sinnsykt bra. Nei, bøyer meg i støvet for de.
Ikke noe du er flau over å like eller ha likt?
Det enste som er flauere enn å like en klein artist eller band er hvis du sier at du ikke har noe forhold til musikk overhodet. Jeez, det må alle ha. Kanskje de ikke har oppdaget det ennå. Lett for meg å si, men likevel. Har de noen gang tatt seg tid til å høre?
Sikkert mye som er flaut jeg har likt gjennom tidene, men husker jeg tok med musikken til ”Chess” på skolen da jeg var yngre. Ble mobba for den i sånn omtrent en femårstid. He he.
Digga Milli Vanilli jeg, og det helt til jeg var søtten... Men jeg la godt merke til at lyset spiller en stor rolle når dere spiller. Bror din er lysdesigner er’n ikke?
Jepp, det stemmer. Han har utviklet seg i en periode på 10 år og kan virkelig det han driver med. Lyset spiller en viktig del av showet når Lama spiller live. Hele følelsen vi og forhåpentligvis publikum får, det blir på en måte noe ekstra i seg selv. Også er det utrolig kult og jobbe med bror min på den måten også.
Har du noen favorittplasser å spelle på?
Det kommer ofte an på hvor mange som er der for å se på selvfølgelig, men jeg må uansett svare Blå. De har et av de desidert kuleste lokalene i Norge og det er en ære å fått spilt der hele tre ganger allerede. Lama sin første gig var jo bare for et halvt år siden, så jeg kan liksom ikke svare så mye ennå. Men Samfundet i Trondheim med Jaga var veldig kult.... Heh, må ikke glemme da en kompis og jeg kalt oss Rivals Of Lama da vi var søtten år og varma opp for Ralph Myerz & The Jack Herren Band foran et utsolgt Rockefeller med medbragt stasjonær PC på scenen. Det var utrolig fjærnt. Vi hadde jo kun spilt i Larvik. Den maskinen der ga oss et par Spinal Tap-moments for å si det sånn.... Lærerikt og innspirende, men skitskummelt.
Hvordan blir det med konserter framover da?
Nå er vi litt seint ute for turnering og slikt pga platene som kommer, men over nyttår og framover håper jeg det blir en del. Vi må jo få feira releasen synes jeg. Så det er kanskje ikke så lenge til neste konsert likevel?
Vi prater litt løst og fast om fulle folk på feil type konsert, diverse band og tar et par bilder. Nils Martin tar sykkelen fatt og vi ønsker hverandre lykke til framover. Han med platene og jeg med... helsa?
Videre er det absolutt verdt å nevne livebandet som kan saken sine: Andreas Knudsrød, Goran Obad, Jonas Vemøy. Andreas Løwe og Mats Greger.
Har du ikke sjekka ut Lama ennå har du virkelig noe å se fram til altså. Se hit f.eks:
www.myspace.com/lamamusic
Tekst og foto:
Erick Ellectrick