Intervju – Johnny Whitney (Jaguar Love)
Hove 2008:
”Mmmm... Jaguar” tenker jeg. ”ække det en som var med i tidlig Furore a?”. Tankene backstage flyr alle veier mens jeg drikker Arendals-pils og prøver å se tøff ut. Men, plutselig dukker han opp. Mr. Johnny Whitney. Med bustete hår, en god aura og en tom kaffekopp han aldri ville slippe fra seg.
Erick Ellectrick: Hey, J! Hvordan er formen?
Johnny Whitney: Formen er god, men jeg er sykt trøtt. Våkna plutselig når jeg så den norske sjøen. Sweet. Det pleier jo ikke være sånne steder backstage. Litt døgnvill så du får unnskylde meg hvis jeg ikke er helt til stede. Men, er glad og klar! Go!
EE: Det går nok bra serru. Er sjelden i vater sjøl. Lang turné nå har jeg fått med meg?
JW: Ja... Shit ass.... Tror vi har til sammen åtte dager fri til og med i slutten av august. Men, jeg kan jo ikke klage. Det er detta jeg lever for og vi elsker å spille for folk. By the way, morsomt å være et sted som ikke ligner Oslo i det hele tatt. Don’t get me wrong, jeg virkelig elsker Oslo, men jeg har jo ikke sett så mye andre steder ellers egentlig. Det burde jeg selvfølgelig ha gjort. Vi elsker jo Norge!
EE: Takk (på vegne av nordmenn tror jeg...). Men, Johnny. Nytt band. Dere har jo ikke de dårligste bakgrunnshistoriene synes jeg. Blood Brothers møter Pretty Girls Makes Graves liksom. Og blir Jaguar Love. Det er jo rimelig mye som hviler på de unge skuldrene deres synes jeg. (Jeg veit det blir fett, men det tør jeg ikke si. Ennå.) Synes dere det er pes eller?
JW: Faktisk, Erick. Sorry, dette høres kanskje ganske kjedelig og streit ut, men vi tenker ikke på det sånn. Vi har vært kompiser i mange år og deler mye like tanker og ideer. Vi visste at det skulle bli noe nytt i lang tid, men problemet var hva det skulle være. Blood Brothers er jo slutt og vi må komme oss videre som alle andre. Men vi stortrives altså. Utfordringer er gøy og når du har folk i ryggen som støtter deg blir det enda bedre. Da tenker jeg på fans, koner, kjærester, venner og presse. Ting blir mye lettere da. Sånt sett har jo vårt ”nye” band kommet ekstremt bra i gang.
EE: By the way, Johnny. Noen yngre jenter jeg kjenner baki her lurte fælt på om Blood Brothers noen gang vil gjenoppstå?
Egentlig var det jeg som lurte på akkurat det.
JW: Det tviler jeg sterkt på ass. Det er jo ikke et år sida vi oppløste oss selv engang. Hva framtida bringer vet du og jeg og alle andre like lite om. Men jeg hater unge band som blir gjenforent når de plutselig er femti. (Hørte dy det, Andreas. Dere synes det samme.) Det finnes unntak, men det er jo kleint. Tenk deg det sjæl a? Ung og tøff i noen år og plutselig er du feit, blakk, full og femti. Skjer det, så skjer det. Men vi har null planer om det. Til vårt forsvar varte Blood Brothers i hele ti år. En lang tid når du kun er 26 i dag. Ikke for å skryte, men vi var jo sykt unge når vi fikk gitt ut første plata. He he, greit svar?
(fortsetter under bildet)
EE: He he, ja. Men tilbake til Jaguar Love. Jeg aner en stor dose pop i lydbildet deres? Eller tar jeg helt feil nå?
JW: Det er riktig. Man blir ikke direkte lei av det noen av oss gjorde før, men vi forsøker å friske opp den musikken vi vokste opp med. Rettere sagt, den musikken foreldrene våre vokste opp med. Den man får inn med melka. Betales og Bowie spesielt. Sånne artister ligger jo alle som er glade i musikk nære hjertet. Vi når aldri opp til det de presterte, men vi prøver. Sikter man høyt, treffer man ett eller annet tror jeg. Mer tilgjengelig er vel ordet jeg leter etter.
EE: Hva hører du på om dagen a?
JW: For å være helt helt ærlig, Erick. Jeg prøvde å høre så lite på musikk som mulig mens vi spilte inn skiva. Det ødelegger mye, hvertfall for meg, om jeg skal høre på nye band mens jeg spiller inn skive. Da blir det fort: ”Vi gjør sånn, det gjør de gutta nedi gata.” Uansett om du er kunstner, musiker, skribent eller noe annet kreativt må du bygge på de steinene du starta med. Det er vel de få gangene i livet at inspirasjon kan ødelegge for ditt eget produkt. Så, jeg gleder meg til å få skiva ut 19. August. Da kan jeg lytte til nye og hippe band igjen. He he. Men, he he, det er et men. Musikk må jeg ha og da blir det innen sjangre jeg ikke deltar i selv. Dvs mye elektronika og mye hip-hop. Så at Jay-Z spilte her i går. Var det bra eller? Skulle gjerne hatt med meg han. Et par dager for seint bare...
EE: Ja jøss, det var steinkult. Han er jo svær og flink. Gift med Beyoncé er han også. Navnet Jaguar Love, hvorfor det?
JW: Sannheten eller legenden?
EE: Som serriøs journalist må jeg si sannheten tror jeg...
JW: Vi gjorde som vi gjorde når vi var småunger. Skrev ned en liste med navn og valgte det som hørtes kulest ut. Aj, for et svar... Men det er sannheten. Faktisk.
EE: Har du hørt om New Kids On The Rocks?
JW: Hvem? On The Block hat jeg hørt... Men ikke om The Rocks. Hvordan det egentlig? Hvem er de? Fortell?
EE: Øhhh.. Glem det. Du driver jo også med t-skjortedesign, gutten min. Hvordan går det mens du er på veien? Sitter du i bussen og tegner som resten av oss?
JW: Nesten, kona mi og jeg driver det sammen. Og ja, på buss og i ventetid eller generelt på reisefot fungerer det veldig okei som et alternativ til soundcheck, reise, passkontroll og sikkerhetsvakter. Kult at dere har fått med dere det synes jeg.
EE: Turné med Queens Of The Stone Age? Fortell?
JW: Det er vel Cody som kjenner gutta og det ble til at det balla på seg og vi var med dem på en liten turné. Det var en helt genial måte for å få spre den nye musikken. Litt sprøtt også. De er jo store over hele verden. Vi er litt stolte over det altså.
EE: Har Josh Homme like skiftende humør som vi tror?
JW: (smiler) Veit ikke jeg... He he...
EE: Tviler på at han leser Furore I Harare, men det er nok greit å være på vennelista hans. Men, min nye venn. Nå er vist min tid brukt opp. Gleder meg til å se dere etterpå og til å høre skiva 18. August.
JW: 19. August var det vel?
EE: Ikke i Europa tror jeg...
JW: He he, bølle... Vi sees! Kos deg på resten av festivalen. Hils de små jentene fra oss alle. Du er dårlig til å ljuge.
EE: I know.....
Så spurter jeg videre i aftensolen for å finne mine venner sittende utafor Cigarettboden ved Hovescenen. Fin fyr, han Johnny. Veldig god gutt på tomannshånd som Mamma ville sagt. Kanskje jeg skulle tilbudt han en øl?
Tekst og foto:
Erick Ellectrick