Intervju: Caribou
En ti-timers arbeidsdag i kroppen, koldbrann i begge lår etter årets kaldeste ettermiddag, et intervjuobjekt med dårlig tid og sår hals. Og en brannalarm. Det var en av de dagene. Enda en…
J: ”Hvordan står det til?” startet jeg selvsagt, uten å skjønne hvor dumt det hørtes ut etter sytingen om den skrale formen hans.
C: ”Ikke så veldig bra, faktisk. Vi har vært ute og turnert i tre måneder nå, og dette er første gangen stemmen har begynt å svikte. Typisk, når vi bare har et par konserter igjen…”
Jeg tenkte med meg selv at han muligens burde gjort unna besøkene i Australia FØR han kom til Norge. Så ville forkjølelsen kanskje latt vente på seg. Jeg bet det heldigvis i meg, mens det begynte å brenne i lårene mine som endelig startet å tine.
J: ”Grattis med det nye albumet forresten, En vanvittig bra popskive! Det er ikke store apparatet som settes i gang når du spiller inn plate?”
C: ”Takk skal du ha. Nei, jeg gjør det aller meste hjemme i stua. Og når jeg først spiller inn noe, så går det med mye tid. Og spor. Jeg la ned litt over 600 spor da jeg laget dette albumet. En snutt her og en snutt der, som limes sammen etterhvert. Det er den beste måten å jobbe på, - for meg i hvert fall, - slenge ut noen ideer og se hvor de fører hen.”
J: ”Ja man hører det ganske godt i musikken din, mye som skjer på en gang. Det høres ut som du leker deg mye på denne skiva. Basert på hva jeg har hørt av den forrige skiva di virker det som om du har latt pop-låtene skinne litt mer gjennom nå?”
Her setter plutselig brannalarmen på Garage inn, slik at annet hvert ord som diktafonen min tok opp drukner i skingrende ringing fra alarmklokkene. Men såvidt jeg husker, supplert med ca annet hvert ord han sa, så pratet han videre:
C: ”Det stemmer det. Tidligere besto innspillingene mer av å ta opp forskjellige loops oppå hverandre og lage låter ut av det. Denne gangen var det viktigere for meg å skrive sanger for sangenes skyld. Jeg skrev faktisk låtene før jeg spilte dem inn, i motsetning til tidligere.”
På dette punktet hadde bjellene ringt såpass lenge at det var en reell fare for brann. Vi måtte vi reise oss og gå ut av backstage-området, men så fort vi var kommet inn i konsertlokalet stanset alarmen, og vi kunne sette oss tilbake igjen. Samtale med flyt? Glem det…
J: ”Okej, da var vi tilbake. Hva skjer fremover med deg/dere? Avslutte turneringen for denne gang?”
C: ”Nei egentlig ikke. Vi kommer til å reise tilbake til statene og fortsette spillingen rundt omkring i USA frem mot sommeren. Det har faktisk blitt en viktigere og viktigere greie dette med konsertene. Å faktisk spille sammen med andre mennesker, for andre mennesker. Plukke sangene fra hverandre og leke seg med oppbyggingen av dem. Det er noe jeg liker bedre og bedre.
J: ”Så det er ikke kjipt å plutselig ikke ha full kontroll på alle instrumenter når du holder på live?”
C: ”Nei det går faktisk veldig bra. Jeg har veldig gode musikere rundt meg, og vi brukte ca en måned på å stykke opp låtene og samkjøre oss før vi dro ut på turné. Det går overraskende bra, og tar opp det meste av kreativiteten min”
J: ”Så du sitter ikke med kassegitaren i turnebussen og mekker masse nye låter underveis?”
C: ”Nei jeg fikser ikke det. Mange lager jo sine beste sanger mens de sitter slitne og klimprer på gitaren mens de er ”on the road”, men det funker ikke for meg. Men jeg liker min måte å drive med musikk på. Det er utrolig spennende å komme hjem etter et år med spillejobber, og plutselig begynne med låtskriving igjen. Blanke ark. ”
J: ”Og så får du fokusert maks på live-opptredenene mens du faktisk er på tur…?”
C: ”Nettopp. Jeg får både i pose og sekk”
J: ”Høres perfekt ut. Men jeg burde muligens få en ting klart før vi sier noe mer. Jeg har en mistanke om at ikke alle i Norge vet nøyaktig hvem du er, kan du gi en kjapp recap av Dan Snaith sin kunstneriske karriere?”
C: ”Selvsagt. Helt siden jeg var en ung tenåring har jeg mekket musikk for meg selv ved å bygge låter ut av loops på pc’en min. Rundt 1999 møtte jeg noen av gutta i Four Tet som drev og DJ’et i en av klubbene jeg pleide å henge på. De videresendt en av demoene mine til det britiske plateselskapet sitt, som igjen tilbød meg en platekontrakt. Det endte med tre album, før jeg ga ut dette siste på City Slang. Mens jeg spilte inn de første tre platene studerte jeg samtidig matematikk i London.”
J: ”Så du har altså en Ph.D. i matte i tillegg til å spille inn tre album?”
C: ”Ja faktisk. Det var en vanvittig hektisk periode, så det er deilig å endelig kunne vie meg kun til musikken.”
J: ”Og du bor fortsatt i London? Jeg innbiller meg at det er en knallbra by å være musiker i?”
C: ”Egentlig er det jo det, men jeg er en slags einstøing når det gjelder å lage musikk. Jeg gjemte meg ofte bort i månedsvis og snekret mine egne låter. Det var ikke akkurat slik at jeg til en hver tid samarbeidet med den siste hypen i NME eller den ferskeste scenen. Det er veldig mye forskjellig musikk i London, men det er også veldig mye hype omkring musikk som jeg ikke har noen interesse av. Men det er et veldig bra kulturliv i byen, masse bra band og artister som reiser gjennom byen. Og noen som holder til der da.”
J: ”Jeg må jo også få spørre deg om navneendringen du ble nødt til å gjennomføre. Du/dere het jo opprinnelig Manitoba…?”
C: ”Herregud. En kveld vi spilte en gig i LA ble jeg plutselig overlevert en stevning fra en privatetterforsker, rett før vi gikk på scenen. Jeg trodde først det var en teit spøk, men en gammel punker som kalte seg Old Dick Manitoba hadde hyret en hissig advokat for å stanse meg i å bruke navnet ”hans”. Så jeg forhørte meg litt rundt, og fikk beskjed om at hvis jeg hadde en halv million dollars så hadde jeg en ganske god sak. Pluss et års tid med kamper i rettssaler. Jeg droppet den kampen.”
J: ”Det er vel hakkket mer produktivt å lage musikk ja… Og hvis jeg har forstått riktig, så er Manitoba en liten landsby i den canadiske ødemarken…?”
C: ” Vel, Manitoba er strengt tatt et av de største ”fylkene” i Canada, men…”
J: Ok - flisespikkeri, men uansett, er det noe du ønsker å si med disse bandnavnene? Selv føler jeg en viss tiltrekning til disse eksotiske navnene…
C: ”Joa, de sier vel en del om meg og musikken min. Og forresten så bor det en god del ”caribou” i akkurat Manitoba. Jeg liker meg ofte best alene, litt sånn midt uti ødemarka i Canada. Særlig når jeg lager musikk liker jeg å gjøre mesteparten alene. Da blir resultatet akkurat som jeg vil ha det.”
J: ”Det kan jeg godt like. Helt til slutt vil jeg bare høre deg nevne et fett band eller to som dukker opp i 2008…?
C: ”Vi har turnert en del med Born Ruffians, det er et vanvittig bra band, med noen sjukt flotte poplåter. Sjekk dem ut!”
J: Den er grei, hva ellers skullle myspace være til for? Lykke til fremover, håper dere får en flott turné videre.”
Konserten på Garage litt senere på kvelden viste seg å bli knallbra. Foran på scenen var det stilt opp to trommesett vendt mot hverandre. På høyre sett satt den faste live-trommisen, mens Snaith selv brukte det andre, enten synkron-trommende eller stående med en gitar. Bak de to trommesettene sto bassisten til høyre og vugget, mens en spurvelignende fyr på gitar en sjelden gang sang på låtene med en kvinne-aktig stemme. Nei, - ikke falsett; kvinnestemme. Det var nesten litt creepy. Og han sto i sterk kontrast til Dan Snaith selv som så mer ut som en av de trauste slemmingene i X-Files. Men et overraskende fullt Garage fikk likevel alt de ønsket seg, inkludert et små-psykedelisk lysbildeshow i bakgrunnen. En sjelden deilig blanding av pop og psykedelia. Det gode liv. I Alaska?
Nei, Canada.
Johan Rogge Loennecken