Intervju: Levy
Mens jeg var i England med min venn Kenneth Ishak, kom en av mine favorittartister til Oslo, nemlig James Levy. Hvorfor jeg var i England? Vel, en uke med Full English Breakfast og Stella Artois er rett og slett for vanskelig å si nei til …og så har jeg altfor mye fritid.
Uansett, fortvilelsen var stor når jeg oppdaget at jeg ikke kom til å få med meg Levy’s konsert på Garage, men heldigvis tilbød min bedre halvdel seg å intervjue ham for meg. Gemt, tenkte jeg da. Jeg skulle bare visst hvor nære jeg var å forsvinne inn i elendigheten igjen.
På telefon fra Bournemouth prøver jeg å få tak i kjæresten min, Kirsti, som skulle vært ferdig med å intervjue mannen for lenge siden. Etterhvert får jeg tak i henne:
”Hei! Jeg er backstage med bandet og drikker øl jeg” sier Kirsti mens jeg hører glade guttestemmer i bakgrunnen.
”Hva?! Men, det er vel andre jenter der? Du skal vel hjem snart” sier jeg skremt.
”Nei, det er bare meg, skal ta dem med ut etterpå …må legge på nå, hadet!” svarer hun.
”Hallo? Halloooo?!!” pip pip pip pip…
”Kjæresten min er backstage med et band fra New York ” sier jeg fortvilet til Kenneth.
”Ja, ja, du vet hva gutter som er på turné er ute etter da” svarer Kenneth med et stygt smil og ler. Vi er for å ha nevnt det antagligvis de to største tøfflene som har kjørt rundt i England. Et par tøffler med saueskinn.
Det gikk heldigvis bra. Kirsti avviste de ekle guttene og gikk hjem tidlig å la seg …alene ja. Jeg slapp heldigvis å dra etter Levy rundt omkring i Europa for å grisebanke ham. Flaks ..for han. Hvis det er noen andre der ute med tvilsomme planer er det bare å stille seg i kø, på Røa, så skal dere få smake hakkespettet.
Tore Løchstøer Hauge
Så, uten mer oppstyr, her er intervjuet med Levy gjort av kvinnen jeg solgte sjelen min for:
”Jeg ville bli akkurat som Eddie” - James Levy.
Er du ikke på fornavn med Eddie Vedder har du ingenting på en Levy-konsert å gjøre, sier jeg. James er det. Jeg er det. (Hun har et latterlig forhold til Pearl Jam.Tore merk.) Altså, totalen av de som møtte opp på Levy-konserten på Garage, latterlig lavt oppmøte med andre ord. Jeg er i tillegg også på fornavn med James. Min kulhetstopp er herved nådd.
James Levy (uttales Liivi) kom i fjor ut med sitt andre album kalt Glorious. I motsetning til hans forige album Rotten Love skal det nye være satt sammen kun for å imponere andre. Han nevner Phil Spector, vegger av lyd og en mer gjennomtenkt sound. Jeg aner ikke hva han prater om, men jeg nikker og sier:
” Er ikke det han fyren som drepte hu dama?”
Rotten Love inneholdt notater, dikt, følelser fra dagboken hans. Til felles med Glorious handler begge albumene om død. Han kjenner ganske mange som har dødd sier han, og han liker jobben sin på et jødisk gravsted.
Han har alt som en rockestjerne skal ha. Først vil jeg nevne påkledningen (handler på Gap og Clarcks). Ligner litt på en blanding av gategutt/ paperboy og kaptein. Frakk med høy krave, sixpence og høyvannsbukser. Ganske ulik bassisten i bandet som har, om mulig, trangere rockejeans enn Erick Ellectrick.
Han holder gitaren sin høyt oppe og skuer ut over et tomt lokale og synger som en lerke. Til meg. Det hadde kanskje kunnet blitt noe. Mellom meg og Levy, men dessverre for hans del så har jeg allerede en rockekjæreste, og han har skjegg. James klager over sitt ansiktshåret sitt opp til flere ganger i løpet av intervjuet. Jeg sier at det ikke er så viktig, selvfølgelig er det en løgn og han skjønner tegninga. David, trommis, som er noen år eldre (fossil, i følge han selv) sier at det kommer med årene. Han har heller ikke de tatoveringene en rockestjerne med respekt for seg selv ville hatt. Men, for Levy er det ikke fordi han ikke er rock n’roll. Det er en religiøs greie.
Du blir ikke begravd på en jødisk gravplass hvis du har det, forklarer han. Broren min har en da, sier han unnskyldende. Hjelper ikke meg stort, sier jeg.
Vi knipser i vei med polaroid-kameraet mitt, og han morer seg ved å tegne sitt eget selvportrett. Resultatet er skuffende, men han sier at det skal ligne ”The Scream” by Edvard Munch. Det er stort sett det han kan om Norge (bortsett fra Norwegian Wood og a-ha).
James er en selvlært mann, og når noen sier han er en anti-folk artist så betyr det faktisk det motsatte og alt annet. Han er super folk, old- school folk og edgy folk. I tillegg er han new-folk og real-folk. Jeg forventer ikke at noen skal forstå det, sier han.
Inspirasjonen sin henter han fra ”people and places”. Det er lett og drømme seg bort å tenke at jeg er ”people” og Oslo er ”places”. Ærlig talt, hvem ville ikke gjort det? Litt skuffa når han kliner med en dame med alt for kort hår rett etter jeg har avvist ham (Hei! Slapp av nå! Tore merk.). Jenter bør ha langt hår. Det vet alle. Han sitter nok allerede i sin low-budget minivan og skriver sangen ”Girl With Too Short Hair, And The One That Got Away”.
Hans ønsker for framtiden er en ny skive, og låtene er allerede skrevet. Dessuten ønsker han seg ”The All American Dream”. Pen kone, pene barn og hus med hvitt stakittgjerde. Jeg hadde helt ærlig ikke trodd han skulle si det, men then again, kanskje han sa det bare fordi jeg hørte på?
Kirsti Nergaard Ovesen