Intervju: Seafood
Joda. Jeg er fulstendig klar over at dette lille intervjuet kun har interesse for meg. At nesten ingen brydde seg spesielt mye om Seafood da de startet, og at de fleste av de som brydde seg har glemt bandet nå. Men så skriver jeg heller ikke disse ordene for deg. Jeg skriver dem for meg selv. For endelig å kunne realisere en drøm jeg har hatt siden mine sene tenår. Drømmen om Seafood.
La meg ta deg med noen år tilbake i tid, til den gang du (om du ikke allerede hadde gjort det) burde oppdaget Seafood. Helt ute av takt med sin britpop-samtid laget Seafood den beste amerikanske musikken som kom ut av England på slutten-av-nitti-/starten-av-totusen-tallet.
David, min lille helt, hvordan står det til med dere? Mye turnering de siste ukene?
- Vi har det ganske så bra. For øyeblikket slikker vi turné-sårene våre etter hissig sommer-spilling, men vi hviler ikke lenge på laurbærene. Akkurat nå forbereder vi runde nummer 300 (?) i forsøket på å overta verden (Seafood startet i september på en ny runde med konsert-dates rundt i England). Eller…i det minste Stobritania. Vi er på saken!
Glimrende, jeg heier på dere. Når det gjelder dette med verdensdominasjon: hvorfor ikke starte i Norge? Dere har jo aldri tatt turen over?
- Vi har ikke det gitt, ikke spør meg hvorfor. Ingen har vel egentlig noen gang spurt oss. Er du hypp på at vi skal komme over? Seafood har nok aldri tatt turen over, men gitaristen vår (Kevin) spiller tidvis i et band som heter Billy Mahonie. De har vært innom Norge. Men jeg skulle gjerne tatt turen med Seafood en gang.
En mager trøst, er jeg redd. Uansett,- jeg har digget musikken deres siden ”Messenger In The Camp”, og jeg tør påstå at den ligger mye nærmere Amerika enn det meste av annen britisk musikk. Finner man mye amerikansk indierock i platesamlingene deres? Tror du den amerikanske lyden har gitt dere trøbbel i det engelske platemarkedet? Britene har en tendens til å elske britpopen sin…
- Jeg foretrekker faktisk amerikansk musikk fremfor britisk Jeg hater virkelig hele den britpopgreia, men jeg har en ganske variert platesamling. Gi meg alt fra sigøyner-jazz til death metal. I can take it! Det finnes selvsagt britiske band jeg elsker også, men moren min bor i USA, og jeg vokste opp med mengder av amerikanske band.
Jeg skjønner. Og nå som vi er inne på barndom og litt følsomme temaer, så er jeg jo nødt til å spørre: Er det slik at du har slitt med noen leie sykdomsperioder de siste årene?
- Jo det stemmer, og der er du også inne på en av grunnene til hvorfor platesalget aldri ble noe særlig av. Sykdommen (en ganske hissig lunge-infeksjon) satte en kontant stopper for enhver form for turnevirksomhet i året etter den godt mottatte ”Surviving The Quiet”. Dermed ble skiva, og i sin tur Seafood, kjapt glemt blant almenheten. Og forresten,- jeg kunne heller ikke puste normalt i et år, pluss at jeg bodde det meste av tiden i en sykehusseng. Men bortsett fra dét var alt ok…
Åh. Ok…
Vel, David, håper alt går smoothere nå. Hva er planene deres fremover? Ny plate? Skandinavia-turné? Eller bare en øl og nyte livet?
- Alt det der, egentlig. Alt det hørtes skikkelig nice ut.
Ok, vi er på de korte, utakknemlige svarene, skjønner jeg. Nuvel. Hva hører du på for tiden, forresten? Noe ny, fet musikk?
- Jeg er en sucker for Herman Düne (disse var ganske ukjente for meg, men her snakker vi skakk, svensk indie/tweemo, såvidt jeg har forstått,- nice). Dessuten digger jeg den nye Interpol-skiva. Kommer ikke på så mye annet.
Det holder lenge, David. Takk for tiden din, og lykke til med hva enn fremtiden bringer!
- Jo takk for intervjuet, håper vi kommer deres vei snart. Hypp på å booke et show for oss, forresten?
Og der ble jeg sittende,- funderende på hvilket Oslo-band som hadde passet til å splitte en gig med et band som spiller poppete nittitals-indie.
Hmm…
Johan Rogge Loennecken