Intervju: Okkervil River
Norgesvennene Okkervil River er tilbake. Jeg er ikke helt sikker på om betegnelsen norgesvenner er riktig og bruke her, for jeg vet ikke nøyaktig hva kriteriene er, men de har i hvert fall vært her før, og nå er de tilbake. Forrige gang var de på Garage, denne gangen skal de fremføre sine små mesterverker på John Dee. Gleder vi oss? Jada!
Men før konserten og morsomhetene kunne begynne, så måtte jobbingen bli gjort unna. Furore har så klart fått til et intervju med Will Sheff, og jeg fikk æren. John Dee var også stedet for intervjuet, og litt fyllesjuk og gjennomvåt av regn fra himmelen over Oslo så entret jeg et folketomt konsertlokale. Her ble jeg tatt godt i mot av en representant for bandet og fulgt opp en hel masse trapper (vanligvis ville jeg gruet meg til disse trappene, men all gåingen opp og ned trappene til furore-lokalene har gjort meg til en mester).
Will Sheff har en sympatisk og varm utstråling. Han sitter pent med bena i kors ved et lite bord, brillene er på og smilet er imøtekommende. På bordet står det en bolle med chips, et brett med forskjellige grønnsaker og en dip. Før jeg får sagt et eneste ord så begynner han og spørre meg om svart-metal. Bombe.
Will Sheff viser stolt frem sin nye furoreiharare-flyer
WS: Jeg må bare få lov til å spørre deg noen spørsmål først.
OK.
WS: Liker du svart-metal? Jeg har på følelsen at alle nordmenn liker det. Er jeg helt på jordet da eller?
Jo, da er du nok helt på jordet ja. Men det er greit det. Det er vel det eneste amerikanere vet om Norge, at det finnes mye svart-metall her. Eller er jeg helt på jordet da?
WS: Haha..nei, du er vel ikke helt på jordet nei. Det er jo ganske flaut, men jeg tror dessverre det er sant. Man, nå føler jeg meg teit.
Well, you should. Neida, slapp av. Vi er vant til at dere amerikanere ikke vet noe om oss. Men dere har jo vært her en gang før. Lærte dere ikke noe da?
WS: Det ble ikke så mye læring nei, mest musikk spilling. Vi har en dag fri denne gangen da, så vi får se hva vi får til. Jeg er keen på å dra til den parken med statuene. Ehh…
Frognerparken. Eller som den også heter, Vigelandsparken.
WS: Det stemmer sikkert. Statuer er kult.
Nok om statuer, Will. Gleder du deg til konserten i kveld?
WS: Absolutt. Sist gang vi var her så var det helt vilt. Altså, publikum var helt gærne. De skrek og hoia. Jeg ble faktisk litt redd. Så jeg tror dette blir drit morsomt, og jeg håper de folka som var her sist gang kommer i dag også, og skremmer meg enda mer.
Skjønner. Du liker å bli skremt på scenen. Alle har en fetish. Min er hemmelig…
Hvordan er historien til Okkervil River? Jeg har forstått det sånn at du er det eneste orginale medlemmet.
WS: Bandet har eksistert i ni år, og jeg er den eneste som har vært med hele tiden ja. Resten har blitt med sånn etter hvert. Scott ble med etter at vi hadde spilt noen konserter med bandet hans, og Brian kom og introduserte seg selv etter en annen konsert vi hadde, og da var han med. Sånn opp gjennom åra så har det vært jævlig mange utskiftninger. Det er ikke så lett å finne folk som er keen på å reise verden rundt 8 måneder i året uten å tjene spesielt bra og ikke se familie og venner. Sånne folk finner man liksom ikke overalt, i hvert fall ikke normale folk. De fleste som har lyst til å gjøre det er jo helt sjuke i hodet. Men vi har endelig blitt en gjeng som passer bra sammen, selv om vi er forskjellige og kommer fra forskjellige steder.
Det funker jo strålende det?
WS: Uten tvil. Vi fungerer veldig bra sammen.
Hvorfor har du, om jeg kan si det, bytta ut så mange i bandet?
WS: Det kan du ikke si, for jeg har ikke bytta ut noen som helst. Folk har slutta i bandet på grunn av skole og barn. Folk har slutta fordi de ville ha en ordentlig jobb. Vi begynte jo å spille sammen på high school, så man må jo nesten forvente at noen finner andre ting å gjøre.
Det var også en kar som hoppet av fordi han ikke trodde de kom til å komme noen vei. Haha..det er fett. Men, men, han om det.
Hvordan har du orket å holde på så lenge? Og med så mye utskiftninger og dritt?
WS: Kunsten. Eller egentlig hva kunsten betyr for meg. Det er utrolig deilig å ha sanger, bøker og, ja, kunst som betyr noe for meg, som jeg elsker.
Opplevelsene de har gitt meg gir meg lysten til å reflektere over det gjennom mine sanger. Kjærlighet for kunst. Enkelt og greit.
Jada, han er dyp denne mannen her. En fryd å høre på faktisk. Selv om han får meg til å føle meg jævlig enkel her jeg sitter..
Hva ville du ha gjort hvis du ikke spilte musikk?
WS: Da hadde jeg nok vært lærer. Hele familien min er lærere og jeg er utskuddet. Familien min er litt sånn ’Dead Poets Society’. Men jeg tror jeg hadde funka bra som lærer, for jeg elsker å snakke om ting som jeg liker. Jeg kan snakke i evigheter. Jeg elsker å kjede livet av folk, for å si det sånn. Jeg regner med at kjeder deg nå?
Neineinei. Jeg har det jævlig moro jeg. Så…over til noe annet. Hvem skriver sangene? Er det bare du eller skriver dere dem sammen?
WS: Jeg skriver sangene i første omgang. Jeg lager noen riff og skriver en tekst, så tar jeg det med til de andre og så fikser vi på dem. Det er en ganske grei måte å gjøre det på. I felleskap er det vanskelig å starte på en sang, men når vi har noe å gå på så blir det litt lettere.
Forrige skiva deres, Black Sheep Boy, var det ett vendepunkt for dere? Var det på en måte da dere slo i gjennom?
WS: Ja, det var vel egentlig det. Det var ikke sånn at vi ble store der og da. Det kom ikke en hånd fra oven og tok oss med til større høyder, men den fikk ting til å gå litt fortere, lettere og bedre. Men som du vet så har vi holdt på ganske lenge, og veien hit har vært lang og treg.
Ikke bare fryd og gammen altså?
WS: Jeg har hatt mine tunge stunder, men jeg sitter ikke å griner av den grunn. Faen, jeg gjør jo det jeg liker aller best her i verden, og jeg tjener penger på det. Ikke mange mennesker får den muligheten, så mine tunge stunder holder jeg kjeft om..eller skriver sanger om. Jeg vet at det blir å fortelle om dem, men jeg griner ikke om dem.
Tøffe gutter gråter ikke. Jeg gråter, men jeg har aldri sagt at jeg er tøff heller. Var ’Black Sheep Boy’ ett konseptalbum?
WS: På en måte. Vi prøvde å få alle sangene til å fungere sammen på en harmonisk og deilig måte. Det er ikke noe konsept album på samme måte som ’The Wall’, men det er en samling sanger som snakker sammen. Jeg ville uansett ikke tatt ett album så langt som ’The Wall, jeg liker å holde meg på jorden..
Ja, det er vel kanskje tryggere også. Er det bare Okkervil som gjelder nå, eller har dere andre prosjekter som også tar opp tiden?
WS: Alle har sine småting ved siden av. Jonathan spiller i ett annet band som heter ’Sheerwater’ (jeg kan ikke love at det var det bandet het altså, men det høres ut som det). Travis og Patrick spiller ofte med andre band og Brian spiller i to andre band. Så ja, alle har andre ting på gang, men det er Okkervil som er første prioriteringen.
Ok. Det er vel greit å ha andre ting å drive med også. Det er vel sånn det funker i Austin?!
WS: Det er en myte det at alle i Austin spiller i ett band, mann. Alle i Austin spiller i minst to band!
Hehe. Men du gjør jo ikke det. Kjenner dere Spoon eller?
WS: Spoon kjenner vi ja, det er en herlig gjeng. Uten tvil et av de beste banda som har kommet ut fra Austin.
Hvordan er det forresten å være på veien åtte måneder i året?
WS: Jævlig. Det gjør det jo så å si umulig å ha et ordentlig forhold til noen, et kjærlighetsforhold. Jeg klarer å ha et forhold til dama mi, men det er ikke lett. Ikke misforstå, det er jo morsomt også, men det sliter noe jævlig på kroppen. De siste fem dagene så har jeg bare sovet fire timer hver natt, og på dagene er det jo bare styr og mas med tanke på konserten som er på kvelden. Ikke mye fritid heller. Men når vi først har fri, så er jo det latterlig digg igjen, så det veier litt opp.
Hva gjør du når dere har fri a?
WS: Jeg liker å sjekke ut byene vi er i, også prøver jeg alltid den lokale maten. Det er viktig.
Her ja. Nå måtte jo jeg så klart be han gå å smake på julematen vår. Jeg tror jeg satt å jatta om dette i fem minutter. Jeg prøvde å forklare hva ribbe var, prøvde å finne ut hva jule pølse og medisterkaker var på engelsk og jeg skrøt av lutefisken. Han ble jævlig ivrig og ville dra ut med en gang, men jeg foreslo at han tok det dagen etterpå. Ga han til og med en furore flyer med adressen til Schröders på St. Hans Haugen…lurer på om han gadd å dra dit.
Hvilken skive er årets beste?
WS: Det må være Spoon skiva.
Buddy vote?
WS: Nei, nei, jeg syns den skiva er helt utrolig bra. Ikke noe buddy greie her nei.
Jeg tviler vel ganske sterkt på at Spoon kommer til å lese det her uansett, så hvis det hadde vært cred du var ute etter så hadde du jo bomma noe jævlig. Siste spørsmål, unge mann. Hva er favoritt fargen din?
WS: Yeah. Endelig et ordentlig spørsmål. Favoritt fargen må være brun. Fargen av tre. Ikke rød. Nei, absolutt ikke rød. Kanskje oransje. Ja, litt sånn brun-oransje. Jeg liker fargene som kommer med høsten. Herlige farger.
Kunne ikke bedt om ett bedre svar, mann. Tusen takk for intervjuet. Vi snakkes.
Petter Milde