Cherubs en en gjeng bergensere (og en engelskmann) bosatt i London. Bandet kom sammen i 2003 og turnerte etter kort tid hele England og Europa med band som The Libertines, The Departure, The Rakes, Bloc Party, Razorlight, Maximo Park, The Others, Art Brut samt en rekke fler. Debut singelen "Hey Bunny" kom ut i oktober 2004. Debut albumet "Uncovered By Heartbeat" ble sluppet 18.april 2005 på Cargo Records. Tross fantastiske omtaler i britisk presse, opptredener på Reading og Leeds, kompiser med Libertines, Bloc Party osv, har norsk presse nærmest ignorert et av de siste års mest suksessrike norske band. Vår mann Dorian Gay overgikk seg selv og tok saken.
The Cherubs har gjort det. De har gjort det alle norske indieband snakker om, men sjeldent tørr å gjøre, de pakket sammen utstyret og flyttet til London. Bedre å være liten fisk i England enn Babelfish i Norge. Ikke vær vanskelig, skjønn poenget mann.
Det som virkelig er vakkert og det som grep meg med disse gutta er hvordan de dro mer for vennskapet mellom gutta sin skyld, enn for å erobre byen som band. Det blir ikke mer romantisk enn det min venn. Ikke et øye tørt. Det er dette alt handler om, hva alt burde handle om. Skiven ’Uncover By Heartbeat’ fikk jevnt over god mottakelse av pressen da den kom ut, men fuck it, Cherubs fortjener mer, de er en inspirasjon for alle band som vil ut og det er jævlig synd hvis vi lar dem holde på uforstyret og heller skriver om Maria Menas såre 3 album (…du er 19 år jente! Hva tror du virkelig du kan fortelle meg om kjærlighetssorg og livet?! Jeg blir matt. Hvis Dawson kom seg over sin barndomskjæreste kan du klare det også...( vet du vennen)
Dette er en hyllest til gutta i the Cherubs.
Så… ettersom jeg har brukt mesteparten av livet til å fraskrive meg ansvar og ta snarveier, skrev jeg en mail til Cherubsgutta og ba dem om å fortelle om hvordan det hele startet, drømmer, visjoner og shit. Dette ble selvfølgelig gjort når jeg kom hjem fra fylla I fineste gonzo tradisjon… at de gadd å svare. Man!
Rått og usensurert , lathet eller frihet, det kan du gjerne spekulere i …uansett, jeg lar like godt Espen, gitarist i Cherubs, fortelle om hvordan de bestemte seg for å dra, hva de ville oppnå, vennskap og Cherubsfilosofi generelt:
‘…det hele begynte vel egentlig med at Jørgen, Ståle le og jeg studerte i Trondheim. Dit dro vi egentlig bare så vi kunne være i samme by, og det varte ikke særlig lenge før vi bestemte oss for at vi skulle dra til London. Til å begynne med hadde vi ikke planer om å ta det noe særlig seriøst, eller å bruke noe særlig tid på bandet. Det
viktigste poenget var vel egentlig bare å dra til en fremmed by i et fremmed land med gutta. Spenningen og uvissheten var en del av det som lokket oss. Vi hadde aldri forestilt oss at vi skulle spille på Reading noen år senere.’
’Jeg husker en samtale Jørgen og jeg hadde like før vi dro over hvor vi snakket om hva vi egentlig ville oppnå her borte. Vi fant ut at det eneste målet vi egentlig hadde var å spille en eneste gig i London. Da det målet var oppnådd etter bare tre uker fant vi et nytt mål, og da det målet igjen var oppnådd dannet vi oss nye mål igjen. Det er en enkel og grei måte å aldri bli helt fornøyd på.'
’…bandet begynte ikke på alvor før vi traff Matthew på en konsert her i London. vi var på utkikk etter ny gitarist og jeg kom i prat med ham. Vi fant tonen med en gang og snakket resten av kvelden om band vi likte og diverse annet. Det var først da vi begynte å skrive låter for alvor, og virkelig begynte å fungere så smått som et "skikkelig" band. Og ikke lenger etter det dro vi på den berømte Libertines turneen i Skandinavia.’
’Ting har jo tatt litt lenger tid og litt mer arbeid enn det som originalt sett var planen, og vi lever ikke akkurat som konger. Jeg delte blant annet seng med Jørgen i to-tre år ....noe som egentlig bare er del av sjarmen. Skal man være band så skal man være band. Eller bande, som det heter på norsk. For meg er det det det hele egentlig betyr; å gjøre det man liker best i hele verden sammen med de man liker best i hele verden. det er ikke såmye mer komplisert enn det.’
Okej, det å breake i England, hvordan kommer man inn blant NME’s posterkids? Er det like hard rivalisering som en kan få inntrykk av:
’Den engelske scenen? hmm.....vel, vet ikke helt hva jeg skal si. Man blir vel en del av den saa fort man har platekontrakt, spiller en viss type musikk og holder på heltid i London. Selvom det er en stor by med mange om benet er det ikke så altfor mange spillesteder å spille på så snart man når et visst nivå, og samholdet og kontakten mellom band som ikke er blant de aller største er veldig bra. og det er alltid moro å se at noen av kompisene gjør det virkelig bra, som feks Bloc Party og Maximo Park og også the Rakes…’ ’…og det er også litt vennligsinnet konkurranse på gang...men det er vel bare sunt.'
Så, hvordan var det å gjøre de Britiske festivalene mate?
’…vi spilte på Wireless, T In The Park, Reading og Leeds + en del litt mindre festivaler i sommer. Wireless var i Hyde Park i London, så vi var på hjemmebane. I tillegg var det vår aller første festival, og det var selvfølgelig litt stas. T In The Park var neste store festival vi spilte på. Det var strålende sol hele helgen, gratis øl, og utrolig avslappet og koselig stemning blant alle artistene. Følte meg ikke helt hjemme blant James Brown, Dave Grohl, Peter Hook, Stephen Morris og Pete Townsend, men det var moro lell. fikk hilst på en del storheter, og fikk æren av å se James Brown ta permanent. det er en av de få festivalene hvor alle artistene faktisk har et helt eget område på størrelse med en halv fotballbane med små hus og stakitt-gjerder ...og øltelt på midten. Det skader ikke at det skotske publikummet er kjent for aa vaere fantastisk.
Neste stopp var Reading og Leeds. Leeds tok litt skade av at jeg var syk som pokker og spydde som en gris, men Reading var moro. Hadde utrolig bra oppmøte og spilte for stappet telt. Var sannsynligvis den beste og gøyeste festival-konserten vi gjorde i sommer, men T In The Park var den beste festivalen sånn helhetlig.'
Om gamlelandet og fremtiden:
’Mottakelsen i Norge vet vi egentlig svært lite om, men jeg vet vi fikk rimelig bra anmeldelser i pressen for albumet ...og det er jo alltid moro. Akkurat nå er det mer en liten bonus. Vi har ikke brukt så mye tid i Norge, og har bare spilt i Bergen tre ganger til sammen. Forhåpentligvis blir det tid til å bruke litt mer tid i
Norge når vi har spilt inn neste album.’
(Gentlemen uten tvil. Ikke et spark til norsk musikkindustri. Ikke et slag til Morten Abel. Ikke en gang litt bitch-slapping av Lene Marlin. Hva annet kan man forvente av gutter som henger med fattigmannsdandys og libertinere i London? Herligt, herligt).
’Fremover skal vi først og fremst bruke tid på å finne ny trommis og skrive nytt materiale og ha det moro. I november skal vi spille med Bob Hund/Bergman Rock to kvelder i London, og sannsynligvis med Graham Coxon. I tillegg til det slippes albumet i Europa om noen uker, så vi skal blant turnere litt i Frankrike og Tyskland. Paris, baby! Neste singel kommer ut i Januar (visstnok)…’
’Hvilke håp og drømmer jeg/vi har for fremtiden? Fred på jorden. Hehe....nei, ikke lett å si. At vi overrasker oss selv med neste album. Og dere.'
Vel Cherubs, det holder lenge. Sjekk ut www.cherubs-hq.com
Dorian Gay
"don't you wish you could be dorian gay, just for one day?"
sist oppdatert: 30.11.05